– Vi trenger våre lokalsykehus – mer enn noen gang

Sven Erik Gisvold, professor og overlege ved St. Olavs Hospital
Rune Heggedal, overlege ved Volda Sykehus
DISKUSJONEN OM lokalsykehusenes fremtid raser videre. Et vesentlig poeng som nå løftes frem, er samarbeid mellom de store og de små. Voss sykehus holdes frem som eksempel. Det foregår en oppgavefordeling mellom Haukeland og Voss. Voss avlaster det store sykehuset og gjør i tillegg en viktig jobb for lokalsamfunnet.
Dette har man også gjort i Sør Trøndelag, med stor suksess. Det ble ganske hurtig klart at det nye sykehuset i Trondheim var overfylt fra første øyeblikk. Derfor har man overført en rekke spesialoppgaver til Orkdal og Røros Sykehus.
FUNKSJONSDELING. På Orkdal foretas laparoskopisk gallekirurgi, avansert robotkirurgi innen gynekologi og urologi, protesekirurgi og fedmekirurgi, alt i tråd med St. Olavs Hospitals rutiner. På Røros gjennomføres over 2000 dagkirurgiske inngrep årlig i tillegg til poliklinikker og dialyse. Både Orkdal og Røros er en del av St. Olavs hospital HF, på samme måte som Voss er en del av Helse Bergen.
Hovedpoenget er åpenbart: Fremtiden ligger i at sykehus innen et geografisk område samarbeider tett og har en fornuftig funksjonsfordeling. Slik vil de små sykehusene gjøre en viktig jobb for storsamfunnet – de store sykehusene er for lengst overbelastet – og i tillegg ivareta viktige behov for lokalsamfunnet. I en slik modell vil diskusjonen om et minimums befolkningsgrunnlag for de mindre sykehusene, ett av Høies hovedpoeng, bli gammeldags og mindre interessant. Men dette krever at sterke fagfolk setter egne kjepphester til side og bidrar til samarbeid mellom sykehusene.
STOPP NEDBYGGINGEN! Antallet sykehussenger i Norge er halvert på 30 år. Pasienter får alvorlige komplikasjoner og dør fordi sykehusene ikke har plass til dem og sender dem ut for tidlig. Sammenhengen mellom overfylte sykehus og alvorlige komplikasjoner er godt dokumentert. Også i dette perspektivet må vi ta vare på de sykehussenger vi har.
Det er vanskelig å forstå at våre ledere og politikere ikke tar dette mer alvorlig. Nedbyggingen av våre sykehus må stoppes. Det er åpenbart at vi trenger langt flere sykehussenger, både lokalt og sentralt i Norge.
AKUTTKIRURGI. Man må bli enig om hva som ligger i begrepet akutt kirurgi. Alle skjønner at stor og avansert kirurgi i hovedsak bør sentraliseres. Men de sykehusene som nå er truet, og som årlig opererer 2000–4000 pasienter i året på dagtid, må ha personell i vakt døgnet rundt for å ta vare på de pasienter man har operert. Det vil si at man må ha kirurg, anestesilege, spesialsykepleiere og røntgenpersonell i vakt. All fornuft tilsier at disse også kan ta seg av en del andre akutte situasjoner som inntreffer i nærområdet, også på ubekvem tid. Hvilke som opereres lokalt, og hvilke som sendes videre etter å ha blitt primærbehandlet/stabilisert, vil avhenge av den kliniske problemstilling.
Det aktuelle personellet blir løpende skolert innenfor såkalt skadebegrensende kirurgi. Det handler om å sikre luftveier og pustefunksjon og stoppe blødninger. Det er ingen penger å spare på ikke å utføre noe akutt kirurgi. Personellet er der døgnet rundt allikevel. Det er meningsløst å påstå at personell ved disse sykehusene ikke har kompetanse fordi de bare opererer én akutt pasient i uka. Hver enkelt kirurg opererer totalt sett ofte mer enn kolleger ved store sykehus.
BLI SMARTERE! Foreløpig er det Senterpartiet, med Kjersti Toppe som talskvinne, som har stått for de mest realistiske synspunktene, men det kommer nå signaler både fra Høyre (Aftenposten 12.2) og Ap (NRK 12.2) som kan tyde på at man åpner for et mer nyansert syn når det blant annet gjelder samarbeid mellom de store og små sykehusene. Kanskje er det lys i tunellen? Helseministeren har uttalt at vi må bruke sykehusene smartere. Vi er enig i det, men han trenger nok hjelp fra folk som har skoene på.
Vi må ikke glemme hva diskusjonen om lokalsykehusene virkelig handler om: Behovet for trygghet ved akutt medisinsk nød slik at folk fortsatt vil bosette seg også i distriktene – hvor det meste av vår verdiskaping foregår. I akuttmedisinen snakker man ofte om «The first hour quintet» – de fem mest vanlige hendelser og hvor tiden er kritisk: Akutte skader, pustevansker, slag, akutte brystsmerter og hjertestans.
Ved et lokalsykehus som har nøkkelpersonell i vakt, kan de fleste få avgjørende diagnostikk og akutt hjelp lokalt, før en eventuell videre transport til det store sykehuset. Og – det finnes ikke god dokumentasjon for at sentralisering og stordrift er verken billigere eller bedre. Erfaringene tyder på det motsatte.
Ingen oppgitte interessekonflikter