Reform eller revolusjon?

HØYRE og Fremskrittspartiet er motstandere av de regionale helseforetakene (RHF-ene). I opposisjon kritiserte partiene den rødgrønne regjeringen for pengesløsing, «glavalag» og helsebyråkrati. I Solberg-regjeringens politiske plattform etterlot man heller ingen tvil: «Legge ned de regionale helseforetakene når det er utformet en nasjonal helse- og sykehusplan», heter det i ett av punktene i Sundvolden-erklæringen.
Men verden fortoner seg annerledes i posisjon enn i opposisjon. Man får et nytt overblikk – og en innsikt man ikke hadde tidligere. Plutselig sitter man rundt bordet og samarbeider med menneskene i virksomhetene som man tidligere mente var overflødige.
RISIKOEN for at en hastenedleggelse av RHF-ene ville ha gitt en uoversiktlig, kaotisk situasjon for sykehusene, var også til stede. «Dommen» etter OUS-fusjonen handler blant annet om sviktende og dårlig forarbeid, og manglende analyser av risiko og usikre fremtidsplaner.
En lignende prosess – med et potensielt likt utfall – ønsket ikke Bent Høie å ta ansvaret for. At regjeringen ikke fulgte opp regjeringserklæringen på dette punktet, var klokt.
«KVINNSLAND-UTVALGET» ble nedsatt 2. oktober i fjor. Mandatet er å utrede hvordan det statlige eierskapet til spesialisthelsetjenesten bør organiseres. Innen 1. desember skal utvalget ha avgitt sin innstilling som en NOU (Norges offentlige utredninger). Deretter vil trolig regjeringen fremme en sak for Stortinget våren 2017, og spørsmålet vil bli en del av stortingsvalgdebatten.
Utvalget har i skrivende stund avholdt fire møter. Foreløpig henter man inn informasjon og ber om innspill utenfra, for at utvalget skal samle seg om et «statusbilde». Mandatet er omfattende, og man har fått i oppgave å vurdere alternativer som avvikling av RHF-ene og færre helseforetak underlagt HOD, et eget direktorat som erstatning for RHF-ene, et nasjonalt helseforetak som erstatning for RHF-ene, samt eventuelt andre modeller.
1. JANUAR 2002 ble foretaksmodellen innført. Hensikten var todelt: Staten overtok eierskapet til de fylkeskommunale sykehusene – og samlet det på statens hånd. For det andre ble virksomhetene organisert i foretak, som selvstendige rettssubjekter med egne styrer. Den offentlig eide spesialisthelsetjenesten ble således ingen integrert del av forvaltningen. Målet var en tydeligere rolleerklæring, lokalt ansvar og frihet – og ikke minst: Kontroll på kostnadene etter regnskapsloven.
Kritikken mot styringen av spesialisthelsetjenesten har vært betydelig. Mye av den har handlet om situasjonen i Helse Sør-Øst og den skandaløse håndteringen av OUS-fusjonen. I de andre RHF-ene har styringen gått bedre, men generell underfinansiering, vedlikeholdsetterslep, høyt belegg og korridorpasienter gjelder også her. RHF-modellen er byråkratisk, har lange beslutningslinjer – og informasjon fra klinikere stoppes på vei oppover i hierarkiet. Bunnlinjen, for å snakke i økonomenes termer, er at frustrasjonsnivået blant mange klinikere er høyt.
DE tre, skisserte alternativene til dagens RHF-modell innebærer i praksis en revisjon av dagens styringsmodell. De fleste – også «styringspartiene» Høyre og Arbeiderpartiet – mener økonomifokuset har vært for dominerende i styringen av norske sykehus. Så er spørsmålet om man kan justere modellen og vektlegge faglig ledelse på en sterkere måte enn man gjør i dag – mer eller mindre innenfor rammene av dagens foretaksmodell? Eller er det slik at det er selve styringsmodellen som er problemet: Er den uegnet til å styre omsorg, diagnostisering og behandling av syke mennesker?
Det er her det store, ideologiske slaget står for Kvinnsland-utvalget – og som kan få dramatisk betydning for styringen av sykehusene i neste stortingsperiode. Da snakker vi i så fall om en helsepolitisk revolusjon. Men de skjer sjelden gjennom en NOU.