ADHD, omsorgssvikt og risikofaktorer

Atle Fretheim setter spørsmålstegn ved forskning, som viser at omsorgssvikt er en risikofaktor for ADHD.

Publisert

Denne artikkelen er mer enn fem år gammel.

BER OM VARSOMHET: Atle Freheim ber om at man er forsiktig med å bruke epidemiologisk forskning i klinisk praksis.  Foto: Privat

Atle Fretheim, førsteamanuensis i samfunnsmedisin, Universitetet i Oslo

I debatten om årsaker til ADHD refereres det blant annet til at omsorgssvikt er vist å være en risikofaktor, gjennom epidemiologisk forskning. Det er grunn til å være varsom med bruk av slik forskning i klinisk praksis.

Omsorgssvikt og ADHD. Sammenhengen mellom ADHD og omsorgssvikt har vært debattert i flere nasjonale medier denne sommeren. Utgangspunktet var påstander om at barn som utsettes for omsorgssvikt får ADHD-diagnosen (1).

Det er «enighet om at ADHD i hovedsak er genetisk», skrev ADHD-foreningen (1), mens fagfolk, som overlege Trond Velken og psykologspesialist Dag Ø. Nordanger, pekte på at omsorgsbetingelser også kan spille en rolle (2,3).
Omsorgsbetingelser og barnemishandling. Velken understreket at «vi ikke feilaktig må peke på omsorgsbetingelser som årsak til alle ADHD-lignende vansker». Dette framstår som nøkternt, men inneholder også en antydning om at omsorgsbetingelser, herunder barnemishandling, er en vesentlig årsak i mange tilfeller (2).

Bred enighet. Nordanger viste til bred enighet blant fagfolk om at arv ikke fullt ut forklarer ADHD: «En rekke andre risikofaktorer trekkes også fram, deriblant barnemishandling, omsorgssvikt og gjentatte fosterplasseringer» (3).
Motsetninger.

Det er lett å skjønne at foreldrene reagerer negativt på å få høre at barnas atferdsvansker kan skyldes omsorgssvikt. Motsetningene mellom fagekspertene og ADHD-foreningen gjenspeiler også en dreining i fagmiljøet. For 10 år siden ble omsorgsbetingelser knapt nevnt i fagartikler om ADHD (4,5).

Hvor kommer denne nye kunnskapen om risikofaktorer fra, og er den til å stole på?

Ferske eksempler. Nordanger refererte til et ferskt eksempel, en studie som viste «2-3 ganger forhøyet risiko for ADHD blant 25 000 kanadiske voksne utsatt for vold eller overgrep i oppveksten» (6).

Betydning. Hva betyr det egentlig, at dobbelt så mange med ADHD har opplevd vold eller overgrep?

Måten resultatene presenteres på er avgjørende for forståelsen, og det er verdt å merke seg følgende:

1. De fleste med ADHD oppgav ikke å ha vært utsatt for vold.

2. Rundt 25 prosent av dem uten ADHD oppgav å ha vært utsatt for mishandling, mens den tilsvarende andelen blant dem med ADHD var 40 %. De høye tallene skyldes nok den svært vide definisjonen av mishandling som ble brukt.

3. Analysen viser en overhyppighet av mishandling blant dem med ADHD, men om forskjellen er reell er høyst usikkert. Mulige feilkilder ved denne type forskning er mange. Forskerne nevner selv muligheten for overrapportering av overgrep fra personer med ADHD, for eksempel.

4. Dette er resultater fra én utvalgt studie. En grundig gjennomgang av alle relevante studier som har sett på denne mulige sammenhengen må gjøres for å trekke en konklusjon. At forskere som ikke finner noen assosiasjon mellom omsorgssvikt og ADHD lar være å publisere sine funn, kan være et betydelig problem (publikasjonsskeivhet).
5. Selv om resultatene skulle stemme med virkeligheten, er det slett ikke gitt at det ene (mishandling) fører til det andre (ADHD). Det kan for eksempel hende at barn med ADHD i større grad enn andre utsettes for reaksjoner fra foresatte (revers kausalitet).

Gir skyldfølelse til foreldre. Det er ille – men ikke alltid til å unngå – at hjelpeapparatet gir foreldrene skyldfølelse for å ha påført barnet sitt en psykisk lidelse. Spesielt ille er det hvis det skjer på sviktende grunnlag.

Fagmiljøet må ha høy bevissthet om faren for at dette kan skje i en æra der tilknytningsteorier og miljøforhold er mer i vinden enn arv og biologiske faktorer.

Det kan hende foreldre til barn med ADHD står i fare for å bli – og i alle fall føle seg – unødig mistenkeliggjort i møte med helse- og sosialtjenesten.

Ingen oppgitte interessekonflikter.

Kilder:
1) M. Brun og L.H. Wiborg. Ser du det ikke før du forstår det? Dagbladet 1. juli 2015.
2) T. Velken. Barn vi tror har ADHD, kan være ofre for vold eller annen omsorgssvikt. Dagbladet 3. juli.
3) D.Ø. Nordanger. Misforstått om diagnoser. Dagbladet 15. juli.
4) M.D. Rappley. Attention Deficit–Hyperactivity Disorder. New England Journal of Medicine 2005; 352:165-73.
5)J. Biederman og S.V. Faraone. Attention Deficit–Hyperactivity Disorder. Lancet 2005; 366: 237-48.
6)E. Fuller-Thomson og D.A. Lewis. The relationship between early adversities and attention-deficit/hyperactivity disorder. Child Abuse & Neglect 2015; doi: 10.1016/j.chiabu.2015.03.005.

Powered by Labrador CMS