De er ikke syke, de har det vondt

Når barn og unge reagerer helt normalt på vonde opplevelser, hjelper det lite å gjøre dem til pasienter.
Regionalt kunnskapssenter for barn og unge (NTNU) la nylig tallene på bordet: Tre av fire barn på barnevernsinstitusjon har psykiske lidelser i den diagnostiske betydningen av begrepet. Bare hver tredje av disse igjen, får riktig hjelp. Et naturlig svar vil være å gjøre porten bredere inn til psykisk helsevern for barn og unge (BUP). Både barneminister Solveig Horne og helseminister Bent Høie har allerede vært ute og ansvarliggjort helseforetakene for å styrke tilbudet om behandling og utredning.

Men mange av de unge det her er snakk om, trenger noe annet enn diagnostisering og behandling i BUP. De har havnet på barnevernsinstitusjon av en bestemt grunn: Voksne omsorgspersoner har sviktet. De har opplevd at det er brist i det daglige støtteapparatet som alle barn og unge trenger for å kunne ha det bra. Et støtteapparat som må være på plass for hver og en av oss hvis vi skal kunne ta vare på seg selv.

Nå barn i barnevernet er lei seg, sinna, utagerende, er det det ikke fordi de er syke, men fordi de har opplevd noe vondt. Det kan være alt fra vold og overgrep til mer passive, men like fullt, alvorlige former for omsorgssvikt. Mange av barna har dårlig evne til å knytte seg til andre, stor traumebelastning og store problemer med vanlig mellommenneskelig samspill.

Noen trenger uten tvil psykisk helsehjelp for å kunne bearbeide traumer og andre alvorlige belastninger. For en sårbar gruppe som barnevernsbarn, må veien til profesjonell hjelp være kort når hjelpen trengs. Men for mange vil spesialisthelsetjenesten oppleves som et sidespor fordi tjenesten ikke er svaret på det de har behov for. Noen føler seg fremmedgjort av språkbruken. De opplever ikke selv at de trenger hjelpen som spesialisthelsetjenesten tilbyr. De er først og fremst opptatt av å leve normale liv, mestre hverdagen, lære ting de ikke har lært før. Noen vil oppleve en diagnose som stein til byrden: At det er dem selv det er noe galt med siden de har problemer, og ikke omgivelsene og omsorgsgiverne som har sviktet.

Proffene i Forandringsfabrikken, et kompetansemiljø av unge med egen erfaring fra psykisk helsevern og barnevern, sier det selv: Psykisk helsevern hjelper oss ofte med feil ting. For mange av oss har «behandlinga» gjort at vi aldri har fått hjelp til det som kunne gjort at vi fikk det bedre. Forandringsfabrikken gjennomførte i fjor en undersøkelse blant 120 unge med erfaring fra psykisk helsevern. De aller flest ga uttrykk for at psykisk helsevern ikke tar tak i det vanskeligste, «..det som er vondest inne i oss». Noen av respondentene hadde hatt 15 behandlere, men allikevel ikke snakket med behandleren sin om det vondeste. «Løsningen var ofte diagnose og medisin – og der stoppa det», oppsummerer Forandringsfabrikkens proffer. Det er erfaringer vi gjør klokt i å lytte til.

De fleste barnevernsbarn trenger først og fremst trygge og stabile voksne. Så lenge barnevernet har ansvaret, er det de som sitter med nøkkelen til gjøre noe med barnevernsbarnas liv og omsorgssituasjon. Det er barnevernet som skal sette inn tiltak for å styrke barnets omsorgsgivere og livssituasjon, noe som burde gi et bedre utgangspunkt for å yte den hjelpen som barn med psykiske lidelser og plager trenger.

Dette må myndigheten ta høyde for i det pågående arbeidet med ny barnevernlov. (Les Psykologforeningens innspill til loven.) Det vil være uhensiktsmessig med lovgivning og forvaltning som legger ansvaret for all behandling av psykiske lidelser og plager til helsevesenet.