Tor Levin Hofgaards blogg

Reformer er ikke svaret på alt

Denne artikkelen er mer enn fem år gammel.

Tor Levin Hofgaard

Tor Levin Hofgaard er psykologspesialist og bloggen er skrevet i perioden han var president i Norsk psykologforening. Han jobber fra 1/1-2020 i MOMENT organisasjon og ledelse. Bloggen er avsluttet.

Det er ikke overraskende at regjeringen vil sette i gang en forsøksordning med å la kommuner overta distriktpsykiatriske sentre fra sykehusene. Høyre har gjort det til en del av sitt program, og regjeringserklæringen slår fast at det skal prøves ut. Vi betviler ikke politikernes gode motiver. Det har lenge vært kjent at det er i overgangene mellom tjenestenivåene at vi ikke klarer å følge pasientene godt nok. Derfor heier vi på «bedre koordinerte tjenester».

Det er likevel min påstand at forslaget er en typisk skrivebordide. Det har verken vært noe brukerkrav eller profesjonskrav at DPS skal flyttes til kommunen. Psykologforeningen advarte mot flytting allerede da dette ble foreslått som en del av Høyres program.

Gå til intervju med statssekretær Anne Grethe Erlandsen om forsøksordningen.

Det har tatt år å bygge opp psykiske helsetjenester på spesialistnivå med de strukturer og den erfaringsbasen de fremstår med i dag. I tillegg har vi dårlige erfaringer med norske kommuners prioritering av psykisk helse. For bare noen år siden mente de fleste norske kommuner at de ikke hadde noe ansvar for et (eller kapasitet til å gi) psykisk helsetilbud til befolkningen. Synspunktet fikk gehør i KS. Da samhandlingsreformen kom, og vi fikk en ny lov om helse og omsorgstjenester der psykisk helse også var inkludert, var mantraet fra KS: «Dette må vi vente lenge med å rulle ut – for dette har ikke kommunene kapasitet til når vi også skal drive med somatikk». Derfor er det naturlig med en viss skepsis når det foreslås at kommuner nå skal kunne overta høyspesialiserte tjenester i psykisk.

Spør du brukerne og fagfolkene i psykisk helsevern vil de nok si at oppbyggingen av spesialisthelsetjenesten ennå ikke er ferdig. Og at det vi faktisk trenger i DPS, er ytterligere satsing på kompetanse.

I dag er det fortsatt slik at du kan bli henvist til spesialisthelsetjenesten i psykisk helse, og risikere at du aldri får møte en spesialist. Noe liknende ville vært utenkelig i somatikken. Fastleger som henviser pasienter til spesialistoppfølging, fortviler over at pasientene risikerer å bli møtt av DPS-ansatte med mindre kompetanse på psykisk helse enn dem selv har. Hvordan kan DPS´ene da kalles en spesialisthelsetjeneste?

Dessuten: Det fins også gode samhandlingsargumenter for at akuttfunksjoner, sengeposter og DPS befinner seg i samme organisasjon. Det gjelder ikke minst når målet er at pasientene skal være kort tid på sengepost. Da er det svært viktig at de ulike spesialistenhetene samarbeider sømløst og kjenner hverandres kultur.

Hvis regjeringen er opptatt av å lage pasientenes helsetjeneste, bør de starte med å gjøre psykisk helsevern til en reell spesialisthelsetjeneste. Sørge for at pasientene blir møtt, diagnostisert og fulgt opp av en spesialist gjennom hele forløpet, selv om andre er inne som behandlere og medhjelpere. Skal dette på plass holder det ikke å si at «vi har gjeninnført den gylne regel» og så overlate til hvert foretak å styre på egenhånd. Politikerne må inn å prioritere og kreve en fullverdig spesialisthelsetjeneste også for pasienter med psykiske lidelser.

Men isteden sier de nå at de vil ha DPS på kommunenivå for å løse utfordringene med koordineringen mellom nivåene. Jeg er overbevist om at bordet fanger i denne saken. Forsøksordning vil bli rullet ut, og det er lite vi kan gjøre for å forhindre det. For all del. Prøv det ut. Finn ut om kommunalt arbeidsgiveransvar kan kompensere for manglene i oppfølgingen av personer med psykiske lidelser.

Det som da uansett blir viktig, er at man sammenlikner det man gjør med de DPS´er og kommuner der de faktisk har fått til et samarbeid og god koordinering. Det er bare ved å slike sammenlikninger regjeringen vil finne ut om flytting til kommunen er nødvendig for å kunne koordinere. Når jeg har møtt kommuneledere som har tatt grep for å etablere samarbeidsrutiner, har jeg blitt overbevist om at vi ikke trenger store strukturelle reformer for å oppnå god koordinering. Det vi trenger er ledere som kan og vil noe med ledelse. Ledere som klarer å se at resultatet skal være at pasientene opplever å få hjelp.

Selvsagt må vi alltid spørre oss om måten vi organiserer oss på er den som gir befolkningen best tjenester. Vi er alle enige i at vi skal lage pasientens helsetjeneste. Men store strukturelle reformer er ikke alltid svaret. Det er derfor et håp at regjeringen ikke vil presse igjennom en reform av spesialisthelsetjenesten i psykisk helse bare for reformens skyld.

Powered by Labrador CMS