Virkemiddelet som ikke virket

Føljetongen om barn og unge på sykehjem minner ikke bare om Murphys lov - at alt som kan gå galt, går galt - men den er en sterk påminnelse om å ikke ta oppfølging av politiske løfter – heller ikke vedtak - for gitt. Dessuten er den historien om blind tro på et virkemiddel som ikke har virket! 

Jeg skal ikke gjenta alt som har vært skrevet og sagt fra røde, grønne, gule og blå stortingsrepresentanter og statsråder fra begge blokker siden 1990-tallet, men bare si at vi er svært fornøyd med at stortingsrepresentant Kari Kjønaas Kjos fra Fremskrittspartiet fikk formulert og vedtatt et forslag i Stortinget som i praksis forbyr å plassere barn og unge i alderen 0-50 år på sykehjem mot deres vilje. Samme ros for engasjement skal stortingsrepresentant Nicholas Wilkinson fra Sosialistisk Venstreparti ha fordi han var klar til å fremme et lignende forslag. Begge disse og stortingsrepresentant Sylvi Listhaug vil følge utviklingen nøye: Denne gangen skal Stortingets intensjon følges.  

Likevel kan vi ikke lene oss tilbake å tro at nå går alt av seg selv. For erfaringen er at det gjør det ikke: Selv om et enstemmig Storting for noen år siden etter forslag fra Wilkinson og Olaug Vervik Bollestad fra Kristelig Folkeparti vedtok at barn 0-17 år ikke skal plasseres på sykehjem mot sin vilje, så avdekket LHL Hjerneslag i høst at det fortsatt skjer. Vi har bedt Riksrevisjonen se på Helse- og omsorgsdepartementets oppfølging av vedtaket i Stortinget.

Virkemiddelet jeg viser til innledningsvis er en kontaktgruppe som fram til i år, har bestått av Helse- og omsorgsdepartementet, Helsedirektoratet, KS, Funksjonshemmedes Fellesforbund (FFO) og Norges Handikapforbund. Med andre ord: Den har bestått av de som har ansvar for situasjonen, de som har muligheter til å gjøre noe med den og de som skal representere de berørte.

La oss se hva helseminister Bent Høie har skrevet om gruppa:

• 2014: «Endringen er drøftet med Norges Handikapforbund, Funksjonshemmedes Fellesforbund og KS. Disse organisasjonene er, sammen med Helse- og omsorgsdepartementet og Helsedirektoratet, med i en kontaktgruppe som følger utviklingen på området» (svar til stortingsrepresentant Kjersti Toppe i Dokument nr. 15:1193 (2013-2014)).
• 2018: «En kontaktgruppe, som består av representanter fra HOD, Hdir og enkelte brukerorganisasjoner (NHF og FFO), skal følge utviklingen på området» (Brev fra Helse- og omsorgsdepartementet v/statsråd Bent Høie til helse- og omsorgskomiteen, datert 12. desember 2017)
• 2020: «En kontaktgruppe med representanter fra Norges handikapforbund (NHF), Funksjonshemmedes fellesorganisasjon (FFO), KS, Helsedirektoratet og Helse- og omsorgsdepartementet følger utviklingen på området. Det vil bli avholdt et nytt møte i kontaktgruppen denne høsten» (svar til stortingsrepresentant Sylvi Listhaug i Dokument nr. 15:2626 (2019-2020))

Gjennom disse sitatene får man inntrykk av at gruppa er et viktig virkemiddel. Her tror jeg faktisk noen har ført statsråden bak lyset eller ikke fulgt opp signaler fra statsråden. Sannheten er at gruppa ikke har hatt ett eneste møte siden 22. november 2016! Det siste vil jeg ikke klandre statsråden for, men jeg vil nøye meg med å si at alle som har vært en del av denne gruppa burde ha krevd møter mellom 22. november 2016 og høsten 2020 – ikke for møtenes skyld, men av hensynet til barna og de unge det gjelder.

I forbindelse med at LHL Hjerneslag i høst avdekket at barn fortsatt plasseres på sykehjem og at antallet unge på sykehjem mot sin vilje har økt, blir det et møte i gruppa 28. oktober. Jeg er spent på hvilken rolle gruppa skal ha nå. Skal vi virkelig ha en gruppe som skal følge med på at regjeringen og kommunene følger opp et vedtak i Stortinget, som forslagstillerne selv definerer som et lovforbud mot å plassere barn og unge på sykehjem mot sin vilje..?

Med nasjonalforsamlingens vedtak fra 6. oktober om at Stortinget ber regjeringen fremme nødvendig lovendring som slår fast at ingen kommuner kan plassere mennesker mellom 0 og femti år, på sykehjem mot deres egen vilje, er et viktig virkemiddel – som bør virke på en helt anen måte enn en «kontaktgruppe» - på plass. Nå må søkelyset i sterkere grad enn før rettes mot kommunene, som er formelt ansvarlige for hver enkelt plassering i sykehjem. Det skal vi bidra til.