Flere slagrammede tilbake i arbeid med tilrettelegging

Når NAV-tall viser at rundt 600 i yrkesaktiv alder hvert år erklæres for uføre etter hjerneslag, og antallet har vært stabilt i en periode hvor behandling og rehabilitering skal ha blitt bedre, er det grunn til å spørre hvorfor?

600 årlig høres kanskje ikke så mange ut når det er ca. 12 000 som får hjerneslag hvert år. Men da skal vi huske på at de fleste som får slag allerede er ute av arbeidslivet, og at gjennomsnittsalderen for hjerneslag er 75 år. Av de 12 000 er det ca. 2 500 som er i yrkesaktiv alder. Da ser vi at andelen som blir uføre er stor.

Hjerneslag er en alvorlig diagnose som for noen resulterer i død og for andre i langvarig institusjonsomsorg og alvorlig funksjonshemning. For en del er selvsagt ikke arbeidslivet en aktuell arena etter et slag. Men studier og tilbakemeldinger til LHL Hjerneslag, som er bruker- og interesseorganisasjonen for disse, viser at mange unge slagrammede sliter med å komme tilbake til arbeidslivet selv om de ønsker det.

En engelsk studie publisert i 2016 fant flere hindringer for å komme tilbake i arbeid, og mange av dem handler om manglende forståelse i arbeidslivet for skjulte ettervirkninger og særlig fatigue. I oppfølgingen etter hjerneslag har fastlegen et spesielt ansvar for vurdering av lengde på sykemelding og når pasienten bør komme tilbake til arbeid. Det samme gjelder hos NAV og arbeidsgiver, men hvor vi ser at fysiske utfordringer lettere utløser rettigheter enn behov for tilrettelegging ved skjulte utfall.

Det er mange faktorer som påvirker om en slagrammet skal komme tilbake til arbeidslivet. Det starter med hvor raskt man kom til diagnostisering og behandling. Selv om norsk akuttbehandling ved hjerneslag er god, kunne enda flere enn i dag fått optimal behandling gjennom trombolyse (blodproppløsende middel) ved hjerneinfarkt. Det hadde for mange gitt mindre alvorlige utfall. Når Helsedirektoratet i sin statusrapport for hjernehelse i februar dokumenterer store geografiske forskjeller i rehabiliterings- og oppfølgingstilbud for personer som har hatt hjerneslag, sier det seg selv at forskjellen på et godt og dårlig – i verste fall fraværende - tilbud kan påvirke hvor mange som kommer tilbake til arbeidslivet eller ikke. Faktisk kan bostedsadressen påvirke det. Den slagrammede er også avhengig av at NAV ser de individuelle utfordringene til hver enkelt, og at arbeidsgiver gjennom sin lovfestede tilretteleggingsplikt sørger for at man kan komme tilbake i arbeid.

Det er mange tilbakemeldinger på at det svikter i ulike ledd og hos flere ansvarlige aktører. Som bruker- og interesseorganisasjon for slagrammede og pårørende får vi ofte historier om hvordan berørte ikke føler seg ivaretatt av NAV, eller møter arbeidsgivere som ikke følger opp sin tilretteleggingsplikt. Dette skyldes sikkert flere forhold, hvor mangelfulle systemer, dårlige rutiner og manglende kunnskap og forståelse for situasjonen til den det gjelder, og sikkert også noen ganger manglende vilje, er årsaker. Dessuten har ikke vi som bruker- og interesseorganisasjon opplevd at verken arbeidstaker- eller arbeidsgiverorganisasjonene har et stort veldig engasjement på dette området.

Mange slagrammede har fortsatt mye å bidra med i arbeidslivet både for bedriften og samfunnet. Sundhedsstyrelsen i Danmark presenterte i 2015 rapporten ”Sygdomsbyrden i Danmark”, som viser at hjerneslag årlig koster det danske samfunnet over 2,6 milliarder kroner på grunn av tapt produksjon og verdiskaping, hvor størstedelen av omkostningene er forbundet med førtidspensjoner.

Derfor var det så godt å høre adm. direktør Karl-Johan Bakken i Farstad Shipping i NRK Lørdagsrevyen 2. september si: – Vi er en bedrift som er avhengig av kompetanse. Vi er avhengig av at folk stiller opp lojalt når det kreves. Det gjør de jevnt og trutt. Da skulle det bare mangle om ikke bedriften stiller opp når de ansatte trenger en håndsrekning.

Selv om Bakkens praksis i den konkrete saken kom en pårørende til gode, er det en slik filosofi som også politikerne, helse- arbeidslivsmyndighetene, kommunene, NAV, fagbevegelsen og arbeidsgiverne må ha framover: Se menneskene – de slagrammede, andre funksjonshemmede og pårørende – som ressurser med individuelle behov. Da vil ikke snittet på hvor mange slagrammede som hvert år erklæres uføre fortsette å være 600 de neste ti-femten årene slik det har vært i tilsvarende tidsperiode vi har lagt bak oss.