Politikerambisjonen lever mens håpet og medbeboere dør

Rundt om i Norge bor det 20 personer i alderen 18-49 år på sykehjem mot sin vilje. Hvorfor gjør de det i 2016? Skulle ikke slikt opphøre i 2005?

Historien er full av ambisjoner og løfter fra statsråder og stortingsrepresentanter i alle farger om å få slutt på at unge må bo eldreinstitusjoner.

«Det er ikke det norske velferdssamfunnet verdig når vi sender unge trafikkskadde på alders- og sykehjem for resten av deres liv», tordnet daværende sosialminister Hill-Marta Solberg (Ap) i en pressemelding i 1995.

Tre år etter - i 1998 - kunne Magnhild Meltveit Kleppa (Sp) - daværende sosialminister - i en pressemelding fortelle at hennes departementet skulle kontakte alle landets kommuner for å finne ut hvor mange unge som fortsatt bodde på alders- og sykehjem. «Jeg vil vite hva som er grunnen til at utflytting ikke har skjedd. Undersøkelsen vil danne bakgrunn for videre tiltak», var det offensive budskapet fra Kleppa. Jeg skal komme tilbake til Kleppa.

Det er ikke bare statsråder som har gått til kamp mot fenomenet. Ved behandlingen av St. meld. nr. 34 (1996 – 97) «Resultater og erfaringer fra Regjeringens handlingsplaner for funksjonshemmede og veien videre», henstilte Stortingets sosialkomite til Regjeringen å fremme forslag til tiltak slik at alle unge funksjonshemmede som ønsket å flytte ut fikk det innen 2005, og at ikke nye ufrivillige unge skulle komme til.

2005 kom, og da var det også nye statsråder. Da helseminister Ansgar Gabrielsen (H) fikk se tallene for hvor mange unge som var ufrivillig på sykehjem sa han til NRK at hver enkelt kommune måtte sørge for at unge slapp å bo på alders- og sykehjem, og han lovte at det skulle settes i gang helt nye tiltak for å oppfylle det Stortinget hadde sagt. Tidligere sosialminister Kleppa – som vi allerede har hilst på og som noen år tidligere skulle iverksette tiltak basert på sine kommuneundersøkelser - mente nå i samme sak at antallet unge som ble plassert på sykehjem, var urovekkende høyt.

Året etter at ingen unge ufrivillig skulle bo på sykehjem - i 2006 - var det fortsatt registrert 173 personer i aldersgruppa 18-49 år. 16 av disse mot sin vilje.

Mange år etter løftene fra 1990-tallet er det 20 av 122 som fortsatt bor ufrivillig på sykehjem (2015-tall).

Men ambisjonene fra 1990-tallet lever videre. Kanskje også noen av de som den gangen var ufrivillige brukere på sykehjemmet nå er der som ordinære beboere? På skriftlig spørsmål fra stortingsrepresentant Kjersti Toppe (Sp) bekreftet helse- og omsorgsminister Bent Høie (H) i 2014 at det er et klart mål for regjeringen at ingen unge personer med nedsatt funksjonsevne, mot sin vilje, bør bo i institusjoner beregnet for eldre.

For de 20 som i fjor bodde ufrivillig på sykehjem, er nok Google-søk og dette blogginnlegget lite lystig lesning.

I tidligere henvist innlegg fra statsråd Høie peker han på noe av forklaringen på hvorfor det ikke er samsvar mellom flere tiårs rikspolitiske ambisjoner og løfter og dagens virkelighet: Det er kommunen som har ansvaret for å gi nødvendig helsehjelp til den enkelte, og kommunene står fritt til selv å vurdere hvordan tjenesten skal organiseres.

I rettferdighetens navn: Forklaringen på hvorfor det er unge funksjonshemmede ufrivillig på sykehjem handler ikke om slemme politikere eller likegyldige kommuner. Det handler om økonomi, det handler om kapasitet i hver enkelt kommune, det handler om at ting tar tid osv. Likevel i anstendighetens navn: Om en ung funksjonshemmet kan komme overraskende på en kommune og kommunen har dårlig råd, burde ikke 20 mennesker i alderen 18-49 år være en stor utfordring å hjelpe for Norge som nasjon.

Så vil noen sikkert hevde at å prioritere disse vil gå utover andre prioriteringer. Ja, det er mulig. Men om det er slik som statsråd Solberg sa i 1995 at det ikke er det norske velferdssamfunnet verdig når vi sender unge på alders- og sykehjem for resten av deres liv, så er det vel ganske mange av dagens prioriterte oppgaver disse vil forsere på turen opp på prioriteringslista?

Et tall - om det er 122, 20 eller et annet - blir fort lett å distansere seg fra. Men det vi skal huske er at bak disse tallene er det enkeltmennesker som har et liv som skal leves til tross for sin funksjonshemming. Hvordan hadde vi andre som er i aldersgruppa 18-49 år hatt det om vi hadde måtte bo på institusjon som i utgangspunktet var etablert for andre grupper.

«Det er trist å være ung og bo blant så mange gamle og syke. De få jeg ble kjent med da jeg flyttet inn her, er døde nå», fortalte slagrammede Anni på 34 år til VG i juni for ett år siden.

Det er uverdig - for å sitere en tidligere omtalt politiker - om det enste som skal leve videre kun er politikerambisjonen om å få unge funksjonshemmede ut av sykehjem, mens håpet hos de det gjelder dør sammen med deres medbeboere.    

Nå må politikerne – både på Stortinget, i regjeringen og kommuner - gå sammen å vise handlekraft, og stå løpet ut til den siste ufrivillig unge er flyttet ut fra sykehjemmet. Da vil de selv se hvilken maraton mange unge og pårørende ufrivillig er en del av.