Kamp mot helseforskjeller 1. mai

Vi nærmer oss 1. mai. Tradisjonelt har mange brukt dagen til å markere kamp mot forskjeller. Det bør man også gjøre i år, blant annet mot helseforskjeller.

Nå vil sikkert noen tolke et innlegg om 1. mai som en støtte til den politiske venstresiden, og som en kritikk av høyresiden. Det er ingen av delene. Jeg konstaterer kun det faktum – som blant annet kom fram i Folkehelserapporten 2014 – at vi har helseforskjeller i Norge:

• Det er betydelige sosiale forskjeller i helse og levevaner i den norske befolkningen
• De sosiale helseforskjellene finnes både blant barn og voksne
• Levealderen øker med økende utdanning

Det har flere ganger blitt påpekt at røyking er en spesielt viktig årsak til dødelighetsforskjellene i Norge.

Folkehelserapporten for 2014 understreker at helsa vår er god. Vi lever stadig lenger. For hvert tiår som går, øker vår forventede levealder med to år. Slik har det vært i 200 år. Men bak de fine tallene skjuler det seg en skjevhet som velferdsstaten Norge ikke kan være like stolt av. I samtlige analyser som presenteres i den flere hundre sider lange rapporten om vår helsetilstand anno 2014, finner vi betydelige forskjeller mellom de som har høy utdannelse og god lønn, og de som ikke har det, skrev Folkehelseinstituttets direktør Camilla Stoltenberg og seniorforsker Bjørn Heine Strand på NRKs Ytring etter at rapporten var klar.

Etter 2014 har det kommet flere forskningsresultater som utfordrer politikerne, helsemyndighetene og oss andre.

En fersk europeisk undersøkelse publisert i forskningstidsskriftet British Medical Journal (BMJ) viser at mens andre land har redusert forskjellene, øker gapet mellom utdanningsgruppene i to land: Norge og Finland. Norske kvinner med høyere utdanning ligger før og nå på samme nivå i dødelighet som medsøstre i andre land. Men norske kvinner med lav utdanning klarer ikke å henge med sine medsøstre i andre land som får bedre helse og lavere dødelighet, skrev VG forleden.

Via CVDNOR-databasen har forskere innhentet informasjon om alle sykehusinnleggelser for hjerte- og karsykdom i Norge mellom 1994 og 2009, og konkluderer med at enkelte innvandrergrupper har betydelig økt risiko for hjerteinfarkt og hjerneslag, ifølge UNIKARD.

Selv om Norge er et land med beskjedne klasseskiller, gjelder ikke det når vi snakker om helsa vår. Det er en utfordring vi må ta på alvor og gjøre noe med. Og det er her utfordringen til både politikere som markerer og ikke markerer 1. mai kommer: Hva vil dere gjøre med helseforskjellene og sosiale forskjeller som påvirker helsa?

For det er faktisk mulig å gjøre noe. Reduserte sosiale helseforskjeller er et viktig mål i folkehelsearbeidet. Innsats for å gjøre noe med levekår, som arbeid og utdanning, kan bidra til å fremme helse og jevne ut sosiale helseforskjeller. Derfor er også årets 1. mai-parole "Arbeid til alle" en relevant helseparole. En sunnere livsstil vil gi mange bedre helse og spare mange for framtidig sykdom og helseplager, men hvor tøffe virkemidler vil politikerne våge å ta i bruk, for eksempel mot tobakk? Økt aldersgrense? Forbud på sikt?

På hjerneslagområdet har jeg tidligere tatt opp at det er behov for økt forskning fordi dette området over tid har vært forsømt sammenlignet med mange andre områder. Ett annet område hvor det er behov for økt innsats for å utjevne forskjeller og ikke minst skape muligheter for de som er rammet, er på oppfølgings- og rehabiliteringsområdet. Her er det store forskjeller på hvilke tilbud slagrammede – og også pårørende – får, avhengig av hvor i landet man befinner seg. Dette kunne vært grunnlag for mange lokale paroler 1. mai.

Ikke bare har Norge helseforskjeller, men vi har også mange kroniske syke og pårørende som må kjempe sin kamp alene. 1. mai vil nok mange av de som er hardt rammet av hjerneslag, eller andre alvorlige sykdommer, ikke gå i demonstrasjonstog. Det er ikke nødvendigvis fordi de ikke vil, men fordi mange ikke kan.

Jeg oppfordrer til å sette kamp mot helseforskjeller på dagsorden 1. mai. Da kan de som deltar i markeringer landet rundt støtte dette, og de som ikke får delta fordi de selv ikke kommer seg ut eller må passe noen de er pårørende til, se at de ikke er alene. Men det viktigste av alt: Etter demonstrasjonene og kampparolene søndag, må flere gode forslag til å bekjempe helseforskjeller komme fra både politikere som markerer og ikke markerer 1. mai. Det er tross alt bare resultater som teller!