Å øke antallet industrifinansierte kliniske studier krever politisk gjennomføringskraft

Det er mange år siden jeg første gang hørte noen si at antall kliniske studier i Norge må økes. Siden den gang har temaet vært hyppig diskutert, stort sett under bred enighet om at dette er viktig. Dessverre har vi, på tross av dette, ikke sett de store resultatene. Misforstå meg rett; det mangler ikke på festtaler, eller intensjoner. Det har også vært satt av penger og gjort forsøk på å tilrettelegge bedre. Likevel; da Menon, på oppdrag av LMI, tidligere i år ga ut sin rapport om verdien av kliniske studier, konkluderer de med at antall kliniske studier i Norge har gått ned gjennom hele 2000- tallet, og at industrifinansierte studier går særlig mye ned. Tiltakene som helseministeren kan vise til, har med andre ord ikke hatt den ønskede effekten. I samme periode har antall industrifinansierte studier i Europa og Nord Amerika økt.

Det er gode grunner til at vi bør øke antall kliniske studier i Norge, og den omtalte Menon-rapporten peker på de viktigste. Den ene delen av det er bedre tilbud til pasientene. En deltaker i en klinisk studie får i gjennomsnitt tilgang på medisiner 6 år før de kommer ut på markedet. I tillegg får pasienter som deltar i slike studier tettere oppfølging av helsepersonell og konsultasjoner som i snitt varer 22 minutter lengre enn under normal behandling innenfor samme terapiområde. Dette er viktig, fordi det innebærer at alvolig syke pasienter får mulighet til å prøve ut ny og innovativ medisin.

En annen viktig del av det er kompetanse og ressurser på sykehusene. Rapporten viser at helsepersonell får økt kompetanse av å delta i industrisponsede studier, og at studiene fører til ny kunnskap og bedre rapportering på sykehusene. Helsepersonell oppgir at kliniske studier fører til at de får en bedre forståelse av sykdomsforløpet. I tillegg viser rapporten at kliniske studier erstatter standard behandling tilsvarende 54 millioner kroner per år i det offentlige helsevesenet. Det vil si at sykehusene sparer penger. Les hele Menon-rapporten her.

Det er vanskelig å forstå at det kan være så bred enighet om at kliniske studier gir stor verdi, uten at det fører til en økning i antallet. Ukentlig får norske sykehus tilbud om å delta i industrifinansierte kliniske studier som de av ulike grunner takker nei til. Enkelte ganger ganger handler det om en negativ innstilling til industrien generelt, men ofte er det om mangel på ressurser, kvalifisert personell, eller fysisk plass og infrastruktur som gjør at forskningsinteresserte leger må takke nei til deltagelse. I tillegg tar godkjenningsprosessen på foretakene for lang tid, og industrien må forholde seg til mange aktører for å få gjennomført en studie. I Danmark har de løst dette gjennom et stort offentlig – privat partnerskap som heter NEXT -samarbeidet. En del av dette er en one-stop-shop som industrien kan henvende seg til for å få nødvendig informasjon om pasientgrunnlag og kapasitet på sykehusene for kliniske studier. Jeg har tidligere hatt gleden av å være leder for medisinsk avdeling i Norge og Danmark i et stort legemiddelfirma. Selv om det var samme firma og samme medisiner til utprøving var det som å være i to ulike verdener. Min opplevelse er at det satses mer på kliniske studier i Danmark, og at det har gitt gode resultater. Disse resultatene kommer både pasientene og fagmiljøene til gode.

Det er kritisk når antall studier i Norge fortsetter å falle. Vi trenger at det gjennomføres tydelige grep for å styrke vår posisjon i den internasjonale konkurransen om kliniske studier. Det første målet bør være å være best i Norden, deretter må vi jobbe for å bli blant de beste globalt.

Menon-rapporten har to klare forslag til løsninger, basert på de utfordringene både industrien og sykehusene peker på:

1. Antall kliniske studier må være en av måleparameterne på sykehusene.
2. På sykehusene må det settes av egne ressurser som kun skal drive med kliniske studier.

Ofte kan beslutningstakere være uenige om både problembeskrivelse og løsninger, her har vi derimot en veldig klar problembeskrivelse og enstemmige løsninger. Derfor etterlyser jeg nå en klar ambisjon på feltet og politisk gjennomføringsevne. Hvis politikerne mener det de sier når de tar til orde for flere kliniske studier i Norge kan det ikke være tvil om hvilke tiltak de må iverksette.