Helsetjenesten blir ikke todelt av å dele oppgaver

Frykten for et todelt helsevesen brer seg. Det ser ut til at en del politikere mener at skille går mellom et helsetilbud levert av det offentlige, til forskjell fra tilbud levert av private virksomheter. Et søk i mediearkivet vårt tyder på at «todelt helsevesen» kom skikkelig på den politiske dagsorden i valgkampen før stortingsvalget i 2017. Frem til da er begrepet brukt mer sporadisk, mens frykten de siste årene har fått vind i seilene.

Det er vel knapt noen i Norge som mener at en todeling av helsevesenet vil være et gode. Men er verden så enkel at man kan si at tjenester som blir gitt av helsepersonell som er ansatt i det private er ensbetydende med fremveksten av et todelt helsevesen?

Svaret på spørsmålet er opplagt nei. Verden er ikke svart/hvitt, og det finnes mange eksempler på at private virksomheter yter helsetjenester helt uten at tanken på todeling dukker opp. Fysioterapeuter, røntgeninstitutter, laboratorier og tannleger er eksempler på private virksomheter som er en helt naturlig del av det nasjonale helsetilbudet her i landet.

Jeg kom til å tenke på disse spørsmålene da jeg skummet gjennom Næringskomiteens innstilling til helsenæringsmeldingen. Der skriver opposisjonspartiene i en merknad at de har «bekymring for utviklingen mot en stadig mer todelt helsetjeneste, og mener derfor det er betenkelig å flytte deler av pasienttilbudet fra fastlegekontor til apotek …».

Apotekene er jo det stikk motsatte av denne todelingen! Apotekene er hjørnesteinen i legemiddeldistribusjonen. Enten du heter Jørgen Hattemaker eller Kong Salomo så har du akkurat de samme rettighetene i apoteket. Enten du bor i Honningsvåg eller Holmenkollen så får du akkurat de samme legemidlene. Har du legeskrekk eller tom lommebok, så kan du uansett stikke innom et apotek for å spørre om råd. Enten du er 18 eller 81, så kan du være trygg på at terskelen til å få snakket med helsepersonell er like lav.

Jeg forstår at politikere fra både høyre og venstre side har gode grunner til å være bekymret for befolkningens tilgang til gode fastlegetjenester. Men det trenger da ikke stå i motsetning til å fortsette å bygge opp gode, offentlige helsetilbud i apotekene. Snarere tvert imot!

Når 60 000 astma- og kolspasienter i år har fått ekstra veiledning i bruk av medisinene sine, så kan du være sikker på at det ikke er lommeboken som avgjør hvem som får tilbudet. Når farmasøyten tar seg tid til å forklare fru Andersen med kolsen forskjellen på anfallsbehandling og forebyggende behandling, så ser han ikke på om hun er nyfrisert eller går i hullet akrylgenser. Hverdagseksemplene er mange.

Poenget er ikke om tjenestene er i statlig/kommunal eller privat regi, men om tjenestene er organisert som en del av den offentlige helsetjenesten og om de har offentlig finansiering. Det er selvsagt veldig mange deler av pasienttilbudet som ikke kan flyttes fra fastlegen til apotek. Det skulle bare mangle. Men å se på enhver bevegelse av oppgaver som betenkelig, det undrer meg.