Pandemien har fremskyndet adopsjon og bruk av ny teknologi i helsetjenester med flere år. Pasienter, helsepersonell og tilbydere av helsetjenester har endret vanene sine drastisk. Men COVID-19 har også fremhevet paradokset om at det digitale ikke er nok.

I løpet av en periode med sosial distansering endres måten vi samhandler med hverandre, selskaper og tjenester på. Da folk i våres ble oppmuntret (eller tvunget) til å bli hjemme, ble barrieren for å ta i bruk ny teknologi nesten kunstig senket. Salg av online dagligvarer, apotek og detaljhandel opplevde voldsom vekst, og det samme gjorde plattformene som muliggjør videokonferanser. Noe skjedde med pasienter og tilbydere av helsetjenester også.

Over natten sluttet pasientene nærmest å besøke legekontoret. Imidlertid forsvant ikke deres medisinske behov. Nye vaner dannet seg, ettersom mange pasienter strømmet til de digitale inngangsdørene til helsevesenet for første gang. Noen pasienter trengte hjelp direkte relatert til COVID-19, mens flertallet av konsultasjonene handlet nok om de samme medisinske problemene som før: diabetesbehandling, øreinfeksjon eller kanskje et dårlig kne. Uansett hva problemet var, innså pasientene at de kunne få sin første medisinske konsultasjon uten å vente eller reise noe sted. Kanskje like viktig - ingen risiko for å få koronavirus eller spre dette selv.

Pasientene gikk online over natten

Da Wuhan, Kina, ble stengt ned, gikk pasientene online over natten. Ifølge The Economist var halvparten av de ti millioner digitale konsultasjonene som den kinesiske helseplattformen JD Health solgte i februar, førstegangspasienter på nettet. Minst en tredjedel vil fortsette å bruke tjenestene, ifølge selskapet. Resten av verden har fulgt etter. I mars 2020 rapporterte Shifter, en norsk nettavis om tech og innovasjon, at de digitale helsetjenestene Kry, Eyr og Hjemmelegene hadde en tresifret volumvekst fra år til år. Samme type digitale helsetjenester i USA, Sverige og Storbritannia rapporterte den samme eksplosive veksten. Over hele verden fikk mange relativt nye leverandører en viktig rolle i primærhelsetjenesten over natten. Ikke fordi myndighetene ba dem om det, men fordi pasientens behov ble forskjøvet. Tilbydere av digitale helsetjenester og leger endret seg også.

Teknologien som trengs for å tilby en digital inngangsdør til helsevesenet, ankom ikke i 2020. Smarttelefoner, tilstrekkelig båndbredde, kamera- og lydteknologi, sikkerhet og kryptering og plattformteknologi - alt har eksistert i minst et tiår. Så hvorfor måtte det en "pandemi" til før helsevesenet endret seg?

Både tilbydere og leger har tradisjonelt vært litt trege med å ta i bruk ny, ikke-medisinsk teknologi. Mens medisinsk kunnskap, forskning og teknologi har gjort store sprang fremover tiår etter tiår, og forbedret helseutfall drastisk, har tjenesteinnovasjon ikke holdt tritt. Besøket på legekontoret eller legevakten har ikke endret seg mye de siste 20–30 årene.

COVID-19 endret dette. Leger og leverandører ble tvunget til å tilpasse seg i løpet av noen uker. De måtte gjøre det mulig for pasienter å komme i kontakt, samtidig som de begrenset spredning av sykdommen. Før COVID-19 tilbød 7–12 prosent av allmennleger i Norge videokonsultasjoner. Seks til åtte uker etter at COVID-19 traff landet, gikk tallet opp til 70 prosent. Pandemien fikk helsepersonell, myndigheter og fagforeninger til å legge skepsis til side, for å ta i bruk nye innovasjoner over natten, på en måte vi aldri har sett før.

Det digitale løser ikke alt

Det er ikke til å ta feil av, helsetjenester blir mer digitale. Imidlertid utfordres digitalisering av helsevesenets enorme kompleksitet og fysiske natur. Et dårlig kne må fortsatt undersøkes fysisk for å bli diagnostisert. Ingen teknologi eller AI kan fjerne ørevoks. De iboende fysiske egenskapene til medisin og anatomi oversettes ikke alltid godt til tall og data. Mennesker er fortsatt mennesker. En fysisk konsultasjon kan muliggjøre en rikere samtale. Til sist er dagens teknologi ikke like tilgjengelig for alle, og man risikerer å utelukke de sårbare og eldre. Av alle disse grunnene må helsevesenet bli ”digifysisk” i stedet for bare digitalt.

COVID-19 har satt fokus på dette paradokset. Digitale verktøy har vist seg å være nyttige i rådgivning til pasienter, screening med ulike formål og til og med sporing av utbruddet. Diagnosen COVID-19 krever imidlertid en testpinne i nesen, med etterfølgende laboratorieanalyse. Mye kan løses digitalt, men ikke alt. Vi må tilby en digital inngangsdør, og kombinere den med fysiske tjenester ut fra behovet (f.eks. COVID-19-testing), som oppfyller pasientens forventninger og behov for helsetjenester.

Digitalisering kan potensielt forbedre tilgang på helsetjenester, pasientopplevelse, helseutfall og bidra til lavere kostnader knyttet til helse i årene som kommer. Men disse belønningene kan bare høstes hvis digitaliseringen også tar høyde for helsevesenets kompleksitet, og medisinens biologiske, fysiske og psykologiske natur.

Forhåpentligvis vil vi klare å bekjempe og overvinne COVID-19, slik vi alltid klart det ved tidligere pandemier. Men akkurat som tidligere pandemier, kan COVID-19 ha endret helsevesenet for alltid.