Prioritering i omstillingens tid

Ett år har gått siden Norheim-utvalget avga sin rapport om prioriteringer i helsetjenesten. Mange perspektiver er blitt debattert siden lanseringen av utvalgets rapport. Til tross for flere gode diskusjoner om ulike temaer, ser det ut som om ett tema har gått under radaren for både mediene og fagfolk. Når prioritering nå er blitt satt på dagsorden, holder det ikke bare å vite hva prioritering er. Det er minst like viktig å vite hva prioritering IKKE er.

Norheim-utvalget beskriver prioritering som “…å rangere, det vil si å sette noe foran noe annet”. Dette er forsåvidt riktig, men gir ikke en fullkommen beskrivelse av hva det innebærer å prioritere. For å få en bedre forståelse av begrepet, må vi gå helt tilbake til den første prioriteringsutredningen fra 1987, “Retningslinjer for prioriteringer i norsk helsetjeneste”.  På den tiden betydde prioritering “å si nei til noe”. Dette aspektet er betydelig underkommunisert i Norheim-utvalgets rapport.
 
Er dette flisespikkeri eller har det relevans?
 
I rapporten fra Lønning-2 finner man “Prioriteringsgruppe IV”. I denne kategorien tilhører blant annet “tiltak som er dokumentert uten virkning på overlevelse, funksjonstilstand eller smerter”.
I denne kategorien tilhører også “tiltak som er rettet mot tilstander som helt klart faller utenfor allmenne oppfatninger om hva som er sykdom”.

Lønning-utvalget mente at dette var en gruppe tilbud/tjenester som det offentlige ikke skulle finansiere. En liknende gruppe, som beskriver hvilke tjenester det offentlige ikke bør tilby, mangler i Norheim-utvalgets rapport. Utvalget konkluderte dermed at man kan tilby helsetjenester som strengt tatt ikke er nødvendige, som for eksempel rituell omskjæring av guttebarn.
 
Vi lever i en tid der mange helsearbeidere opplever at de får lite bevilgninger til viktige formål i helsetjenesten. Vi har et høyt sykehusbelegg. Sykehusbyggene våre forfaller. Pasienter får ikke livsforlengende behandling, fordi myndighetene mener at legemidlene er for dyre. Helsepersonell må ikke oppleve det som meningsløst å si nei til livsforlengende medisiner, bare for å se at ressursene blir brukt til religiøse ritualer i regi av den norske stat. Slike opplevelser, er jeg redd for, vil nedbygge tilliten til helsevesenet.

“Framtiden til den norske helsetjenesten som et omfattende og solidarisk system vil stå og falle med befolkningens tillit til helsetjenestens prioriteringer”, sa tidligere helseminister Dagfinn Høybråten. Nettopp derfor er det viktig at prioriteringskriterier får bred oppslutning blant helsepersonell og folk flest.

Kilder:
1. Norges offentlige utredninger. Åpent og rettferdig. Prioriteringer i helsetjenesten. NOU 2014: 12. Oslo: Departementenes sikkerhets- og serviceorganisasjon, Informasjonsforvaltning, 2014.

2. Norges offentlige utredninger. Retningslinjer for prioritering innen norsk helsetjeneste. NOU 1987: 23. Oslo: Statens forvaltningstjeneste, Seksjon statens trykning, 1987.

3. Norges offentlige utredninger. Prioritering på ny. Gjennomgang av retningslinjer for prioriteringer innen norsk helsetjeneste. NOU 1997: 18. Oslo: Statens forvaltningstjeneste, Seksjon statens trykning, 1997

4. Høybråten D. Prioriteringer ved et tidsskifte. Dagbladet 03.01.2000.
http://www.dagbladet.no/kultur/2000/01/03/187861.html