Hvem eier hjerterytmen din?

Vi er i startfasen av måling og monitorering av våre kropper. Snart overlater vi våre helsedata til kommersielle selskaper. Derfor trenger vi en debatt nå, før det er for sent.

Er det lurt å gi store amerikanske selskaper tilgang til målinger av våre kropper? Det er et berettiget spørsmål som Sigvald Sveinbjørnsson, kommentator i Bergens Tidende, og tidligere redaktør for nettsiden Digi.no, tar opp i kommentaren "Men hjerterytmen får du aldri" (lukket tjeneste).

Sveinbjørnsson vil ikke dele herterytmen sin med Apple. "Her går grensen", skriver han.

Jeg er på mange måter uenig i resonnementet. Dette er en utvikling en ikke kan stoppe ved å melde seg ut. Akkurat som man ikke stopper Facebook ved å slette sin profil. Men jeg tror også at mer måling og monitorering vil gi flere data, mer kunnskap og bedre forutsetninger for å holde oss friske.
Imidlertid så reiser han riktig spørsmål, om hvordan personvernet i vår digitaliserte hverdag skal overholdes?
La meg først presisere at det ikke var så veldig mye personvern i det papirbasert legekontor eller sykehus. Det har vært mye snoking, journaler ble spredt rundt omkring og sendt med drosjer. På de fleste legekontor er det ikke kontroll i det hele tatt. Slikt sett er jeg veldig glad for elektroniske journaler, som logger hvem som har vært innom.
Jeg forstår ikke helt den store angsten for datasystemer for helse. Vi deler alt på Facebook, forvalter økonomien på kafébordet med en usikret mobil og synes det er helt OK. Skatteetaten kobler alle databaser mot hverandre for å gi oss en ettklikksmulighet til å betale skatt.
Det er selvsagt meget alvorlig hvis sensitive helsedata kommer på avveie. Men i 95-99 prosent av tilfellene vil dette gjelde helt uskyldige data som i stor grad fører til bedre behandling og redder liv i stor skala.
Tenk bare på at hvis innbyggerne kvalitetssikrer egne data eller kryssjekker sin medisinbruk, da kan vi årlig unngå flere unødvendige helsefeil.
I sin kommentar, peker Sveinbjørnsson også på noe annet: At vi kommer til å måle flere og flere prosesser i kroppene våre. Apples iPhone 6 har innebygd et HealthKit, som med litt ekstrautstyr gir direkte mulighet å måle og lagre hjerterytme, blodtrykk og blodsukker på telefonen (kryptert, og bare tilgjengelig for deg selv). I neste versjon vil kittet utvilsomt komme med enda flere måleenheter.
Vi vet at selskaper som Google, Apple og Facebook tjener store penger på våre opplysninger. Det er skummelt. Det reiser derfor et berettiget spørsmål, hva skjer med dataene som lastes opp gjennom en mobiltelefon?
Mobiltelefonen (og snart klokker, andre wearables eller sensorer i klærne våre) har fordelen at den kan måle verdier døgnet rundt, uansett hvor vi befinner oss. Ved siden av et personvernproblem, kan dette tilføre helseforskningen en enorm verdi.
Det er lett å tenke at helsesektoren går en voldsom revolusjon i møte. Ny teknologi vil stadig fortelle oss mer om kroppen vår, gjennom både måling og bedre analyseverktøy. Dette gir skumle muligheter, som å spå sykdomsforløp eller til og med forstadiet til et hjerteattakk eller hjerneslag.
Det vil derimot neppe hjelpe oss å stikke hodet i sanden. Med uttalelsen "hjerterytmen får du aldri" tar man ikke høyde for et av de mest spennende utviklingstrekkene, nemlig at vi kan bidra til forskning på befolkningsmasser i skalaer vi aldri har sett før.
Heldigvis trenger vi ikke hjerterytmen til alle, for titalls millioner mennesker vil uansett gi sine helsedata, slik at vi kanskje kan løse flere av gåtene rundt liv og død.
At vi trenger en kontinuerlig debatt om at grensene i helsesektoren vil flytte seg med ny teknologi, er helt opplagt. Den debatten bør vi, i større grad, ta i Norge. Nettopp for å unngå at store amerikanske selskaper ligger to hestehoder foran oss hele tiden. For da blir debatten fort en anspent ja/nei-debatt for om en skal samle inn eller forholde seg til data, og ikke en debatt om hvordan en skal benytte dataene. Ellers står vi plutselig i fare for at en nyere utgave av Google eller iPhone allerede sender den forrige debatten på museet, før vi har fått alle argumenter på bordet.
Og jeg er sikker på at Sveinbjørnsson og andre skeptikere, den dagen de blir syke, er ganske takknemlig for alle andre som har bidratt til bedre forskning for å få ham frisk igjen.