Digitaliseringen av det norske helsevesenet - del 2

De siste to dagene har jeg tilbragt på Spectrum i Oslo i forbindelse med konferansene «E-helse i Norge» og «Europeisk telemedisinsk konferanse». Det har vært to hektiske dager med mange gode foredragsholdere og innovative aktører som har stått på utstillinger.

Tunge profiler fra politisk hold var tilstede og åpnet konferansen. Bent Høie, Inga Marte Thorkildsen, Paul Chaffey og Torgeir Micaelsen holdt innlegg om behovet for utviklingen av velferdsteknologi og bruken av denne i helsesektoren. Publikum var internasjonalt, med deltagere fra blant annet USA og flere europeiske land.

Et av de mest diskuterte temaene var personvern og informasjonssikkerhet. Dette ble tatt opp av flere foredragsholdere. Det var tydelig at den teknologiske utviklingen hadde gått fortere enn utviklingen av lovgivningen. Reglene og lovene som gjelder må tilpasses dagens virkelighet for at man skal kunne høste det fulle utbyttet helseteknologi har å tilby. Dette må dog gjøres uten at det går på akkord med pasientdatasikkerhet. Pasienten skal alltid være hundre prosent trygg på at det hun sier til sine lege ikke tilgjengeliggjøres eller deles med andre uten hennes samtykke. Taushetsplikten og pasientens tillitt til at helsepersonell og systemet, holder taushetsplikten er en sentral forutsetning for all helsehjelp, vern av denne er vårt felles ansvar.

Jeg brukte mye tid på å gå mellom standene og hilse på utstillerne. Her var det er bredt spekter av aktører som hadde utstillinger. Fra forskningsrådet til tilbydere av utenlandske elektroniske journalsystemer. Det som slo meg var at to sentrale stakeholdere var, om ikke fraværende, dårlig representert. Jeg tenker på brukerne. Det var få helsepersonell som hadde tatt seg tid til å delta på konferansen. Jeg mistenker at det først og fremst er uttrykk for at man ikke blir fristilt fra sine oppgaver i helsevesenet for å delta i slike fora, og ikke manglende interesse blant kollegaene for e-helse og telemedisin.

Den andre store gruppen med interessenter som ikke var godt nok representert var pasientene. Det er pasientene og deres pårørende, sammen med helsepersonell, som skal bruke velferdsteknologi og e-helse-løsninger. Det er imperativt at disse to gruppene er involvert i utviklingen av teknologien. Om disse to gruppene ikke tas med i utarbeidelsen og implementeringen av teknologiske løsninger i helsevesenet er man dømt til å mislykkes. Å mate pasienter med teknologi som ikke anses som nødvendig eller brukervennlig av sluttbrukeren selv, vil resultere i at dingser havner i skuffer og skap.

En annen gruppe jeg savnet på konferansen var den yngre generasjonen. Jeg mistenker at de unge er på jobb og holder driften i gang rundt om kring, mens seniorene tar seg fri til å gå på konferanser. Den yngre garde er gjerne bedre oppdatert på elektroniske løsninger og utvikling, jeg tror derfor at unge mennesker har mye å bidra med på e-helse-fronten.

Privat sektor og myndighetene må jobbe sammen for at maksimalt gevinst kan tas ut av digitalisering av helsesystemene. En enkelt aktør kan ikke alene lede arbeidet med å løfte helse-Norge digitalt. Samtidig så jeg at mange av tilbyderne hadde smale løsninger og kjørte piloter, jeg savnet aktører som ville ta på seg bredere ansvar.

Digitalisering av helsevesenet kan både effektivisere måten helsearbeid utføres, så vel som bedre kvaliteten på hjelpen som gis. Pasientene kan engasjeres i større grad i egen helse. Den høye deltagelsen på eHiN-konferansen bevitnet at det er interesse for nettopp dette. Jeg spår at vi om kort tid vil se utstrakt bruk av digitale verktøy i klinisk hverdag, med sømløs integrering inn i journalsystemene.