Alle hjem har ikke to bad

I en pandemi er det summen av immunforsvar i befolkningen som avgjør hvor ille dette vil bli. Stor sosial ulikhet i helse øker sårbarheten vår.

Stovner, en Oslobydel i Groruddalen, ligger nå på toppen av smittestatistikken i landet. Jeg har vokst opp der. Vi har masse å være stolte av på Stovner, med nærhet til marka, utsikt over hele byen, gangveier overalt og nå et av byens fineste bibliotek. Men Stovner er også kjent for litt andre ting, som kort utdanning, relativ høy arbeidsledighet og mange barn som vokser opp i fattigdom. Det finnes både rekkehus og store eneboliger på Stovner, men mange bor i blokk, der det gjerne bor mange i samme leilighet og gjerne flere på samme rom. Tall fra 2018 viser at nær femti prosent av barn under 17 år bor trangt på Stovner.

Da koronaviruset kom til Norge var rådet å holde avstand. Bruk hjemmekontor. Begrens barnas lek med andre barn utenfor familien. Dersom du faktisk får koronasmitte, er det isolasjon som gjelder: «Du skal helst holde to meters avstand til de du bor sammen med og ha eget rom og bad når dette er mulig.» 

Det er ikke alle som har mulighet til å følge disse rådene.

Skiferie og taxi hjem

Koronasmitten kom til Norge med folk som hadde vært på skiferie i Italia og Østerrike i vinterferien. Da de landet på Gardermoen tok mange taxi hjem. En av ti personer i Norge som fikk påviste koronasmitte i løpet av siste uke før påske, var født i Somalia, viser tall fra Folkehelseinstituttet. At mange har yrke som taxisjåfører pekes på som en viktig årsak, av det norsksomaliske miljøet.

Alle har ikke mulighet til hjemmekontor, men har jobber der det er vanskelig å beskytte seg mot smittefare, selv med gode rutiner og mye medbragt antibac.

Å få til sosial isolasjon er for eksempel mye lettere i et stort hus med hage på landet enn i en trang blokkleilighet med en stor familie i Oslo. Muligheten til å holde avstand og isolere folk som er smittet hjemme, er liten i trangbodde leiligheter, der barn og voksne ofte deler rom, og der tilgang til badet er et knapphetsgode. Å unngå andre er også vanskeligere der ingen har hager og uteplassene er begrenset.

Økt sårbarhet med økte forskjeller

Oslo ligger på den alvorlige toppen av koronasmitte i landet. Bydelene med lavest inntekt og levealder har også de høyeste smittetallene. Forskjellene i Oslo gjør at sårbarheten for sykdom er større, fordi folk har ulik mulighet til å gjennomføre tiltakene for å beskytte seg mot smittespredning.

På samme måte har de med dårligere råd oftere sykdommer som gjør at de er i risikogruppen for alvorlig sykdom ved koronasmitte. De sykdommene som nå gir økt risiko for å bli alvorlig syk ved koronasmitte, som kreft, diabetes og hjerte- og karsykdom, er sosialt ulikt fordelt.

Vi har over flere år sett at forskjellene øker. Helse er ulikt fordelt i Norge. Dette er konsekvenser av politiske valg.

Debatten etterpå

Nå må vi først og fremst legge til rette for å hjelpe folk fra Stovner, Gamle Oslo og de andre områdene som er særlig utsatt til å kunne beskytte seg mot smitte, selv om de mangler mulighet til hjemmekontor og isolasjon hjemme. Det er også nødvendig å få spredd viktig informasjon til personer som kanskje ikke snakker norsk eller er på internett.

Når vi kommer ut på den andre siden av denne krisen, må vi ta debatten om ulikhet i helse på alvor. Den er uakseptabel og den gjør oss mer sårbare for alvorlig sykdom.

Etter at den akutte krisen er over, må en del av arbeidet med å planlegge bedre beredskap være å forebygge ulikhet i helse. At vi har så stor sosial ulikhet som vi har, gjør at vi har mange blant oss som har dårligere helse enn de kunne og skulle ha hatt. I en pandemi er det summen av immunforsvar i befolkningen som avgjør hvor ille dette vil bli. Politikk som fører til økt ulikhet i helse, fører til skjevhet i hvem som rammes. Det er både et rettferdighetsproblem og noe som øker vår felles sårbarhet.