Gir økt sukkeravgift helsegevinst?

Krf har fått gjennomslag for et betydelig påslag på avgiften med det muligens litt misvisende navnet «sukkeravgift». Avgiften vil bringe 2 milliarder nye kroner til statskassa, nok til å dekke de nye kravene til antall lærere i kommunene ifølge Kunnskapsdepartementets beregninger. Er den nye økningen i sukkeravgiften god folkehelsepolitikk? Tja. Avgiften påvirker også prisen på mye som ikke inneholder sukker, slik som sukkerfrie vitaminbjørner, pastiller og tyggegummi. Brus uten sukker blir akkurat like mye dyrere som brus uten sukker. På den annen side kan det jo hende at en det at en del usunne varer blir dyrere faktisk er lurt.

Nå furtes det kraftig hos næringsmiddelprodusentene og det advares mot økt grense- og netthandel og tap av arbeidsplasser. Avgiftshoppet har ført til at Bryggerinæringen har trukket seg fra næringslivssamarbeidet om redusert sukkerforbruk som helseministeren har tatt initiativ til.

Pris virker. Det som ville gitt en tydelig effekt, var om regjeringen la til rette for avgifter som kunne vri forbruket vårt fra produkter med mye sukker, til produkter med lite sukker og som ville gi produsentene et dytt mot flere nye produkter med redusert sukkerinnhold.

Når vi må betale mer for det som er miljøskadelig, oppfører vi oss mer miljøvennlig. Vi røyker og drikker mindre enn vi ellers ville gjort fordi det er så dyrt i Norge. Om produkter med sukker er litt dyrere enn tilsvarende sukkerfrie alternativer, vil vi oftere velge produkter med mindre sukker. Det er vanskelig å forstå hvorfor vi ikke kunne få en slik prisdifferensiering på brus, slik enkelte andre land har innført. Derimot er det tydeligvis mange komplikasjoner forbundet med å finne riktige avgrensninger og innretninger på en mer generell sukkeravgift og dagens avgift på sukkervarer, sjokolade og drikkevarer. Nå vrimler det av eksempler på hvor merkelig sukkeravgiften slår ut, for eksempel ved at vitaminbjørner uten sukker får ekstra avgift, mens marengs som består av 75% sukker ikke er avgiftsbelagt. Vi trenger sikkert ikke å bekymre oss over verken mindre inntak av vitaminbjørner eller forbruket av «pikekyss», men slikt er egnet til å svekke tilliten til avgiftssystemet. Det kunne være på sin plass med en skikkelig utreding av hvordan vi kan bruke avgifter effektivt for å bidra til sunnere forbruk. Dersom det ikke viser seg at det lar seg gjennomføre å differensiere avgiftene uten for mye administrativ akrobatikk, blir det desto viktigere at politikerne bruker noen av skatte- og avgiftskronene på gode kostholdstiltak med dokumentert effekt, slik som gratis frukt og grønt i skolen.