Er statlig legemiddelfirma realistisk?

Etablering og drift av legemiddelutvikling er ekstremt dyrt og krevende. Statlig eierskap kan derfor sannsynligvis bare fungere i liten skala, der noen få legemidler velges ut for utvikling og salg. Det er antagelig mer hensiktsmessig om staten bidrar til legemiddelutvikling på andre måter enn å være heleier av legemiddelfirma.

I artikkelen StatMed – den nye oljen?, i Tidsskriftet den 27. mai, tar Mette Kalager initiativ til statlig utvikling og produksjon av legemidler, for å få bukt med høye priser, legemiddelmangel generelt, mangel på vaksiner og antibiotika spesielt, samt å yte bistand til fattige land. Kalager ser for seg at selskapet StatMed vil kunne bidra til en rettferdig legemiddelpolitikk der priser fastsettes etter behov og samfunnsnytte, og ikke bare for gevinstmaksimering.

Det er mange uløste oppgaver for å hjelpe pasienter, ikke minst ved kreft, hjernelidelser, antibiotikaresistens, sjeldne diagnoser og innen psykiatrien. Det er derfor kjærkomment med flest mulig initiativ for å skaffe flere legemidler.

Kalager har et poeng når hun peker på, at om man ikke er fornøyd med den forretningsmodellen de fleste firma har, så kan man forsøke sitt eget alternativ. Men hvis statlig legemiddelfirma er en god idé, hvorfor er ikke dette vanlig? La oss se nærmere på premissene Kalager legger til grunn for sitt forslag.

Hva koster oppkjøp av legemiddelfirma?

Kalager foreslår at StatMed blir eier av et globalt legemiddelfirma. Kalager nevner Pfizer, som er et av verdens største firma i bransjen, men som rimeligvis kun leverer enkelte av de legemidlene pasienter har bruk for. Oppkjøp av Pfizer ville koste markedsverdien (børsverdien) på mer enn 2 000 milliarder kroner. Til sammenligning er årets statsbudsjett på 1 377 milliarder, sparepengene i oljefondet er på rundt 9 000 milliarder, og staten bruker i år 238 milliarder kroner av dette fondet.

I Norge er det nærmere 300 firma som selger legemidler. Oljefondet rekker imidlertid kun til kjøp av seks av de største legemiddelfirmaene, f.eks. Pfizer, Novartis, MSD, AbbVie, Eli Lilly og Amgen. Staten kan alternativt velge billigere og mindre firma, for eksempel norske Photocure som er verdsatt til rundt 1 milliard kroner. Mindre selskap er billigere, men vil ikke ha så mange legemidler som de store og dyre. Den norske stat må derfor gjøre noen valg om hvilke, og hvor mange firma den skal kjøpe. Hvis Kalager ser for seg at Norge skal bli selvforsynt med legemidler på nivå med det vi er vant til i dag, blir det vanskelig å gjennomføre dette via StatMed, da markedsverdien for alle 300 firma på det norske markedet ville overstige enhver finansieringsmulighet for staten. Et alternativ er å velge ut enkelte legemiddelfirma med noen få, viktige legemidler.

Hvor skal pengene til oppkjøp komme fra?

Statsbudsjettet er allerede bundet til løpende forpliktelser som skole, utdanning, politi, forsvar, vei- og jernbanestruktur, helsevesen og mye annet, så det kan ikke brukes til å kjøpe firma. Staten må derfor enten bruke av oljefondet, øke skatter og avgifter, låne penger i banken, eller hente penger fra investorer. Når hensikten med StatMed er å selge legemidler rimelig, er det viktig for selskapet å ha lave kostnader og lavt overskudd, for prisen og inntekten må jo dekke dette. Det vil derfor være hensiktsmessig for staten om den finner billige penger å kjøpe firma for. Om vi forenkler litt, kan oljefondet og skatter og avgifter vurderes som rentefrie penger, og altså billigere enn om staten i stedet kjøper firma for lånte penger eller investorpenger, der staten må betale renter og avkastning. Dersom StatMed må bruke de dyre pengekildene til oppkjøp og drift vil selskapet måtte det ha de samme krav til overskudd, lønnsomhet og avkastning som ethvert privat foretak.

Hvis StatMed må ta opp lån på flere tusen milliarder kroner for å kjøpe firma kan vi se for oss store beløp i rentebetaling. Tilsvarende blir det for investoravkastning. Spørsmålet blir hvordan StatMed skal ta seg råd til dette, spesielt hvis inntekten er basert på lave priser, lavt overskudd, eller spesielt lav inntekt som følge av donasjoner til fattige land.

Hva vil det koster å drive StatMed?

Når StatMed har kjøpt Pfizer og enkelte andre firma for opp mot 9 000 milliarder kroner fra oljefondet, skal firmaet drives og betale for alle kostnadene som følger med utvikling og produksjon av legemidler. I perioden 2000 - 2010 kostet det omtrent 15 milliarder kroner å bringe ett legemiddel til godkjennelse. Kostnadene har steget kraftig fra 70-tallet, og det er derfor grunn til å tro at dagens kostnader er vesentlig høyere. Det tar dessuten rundt 12-13 år å utvikle et legemiddel (rapportens side 6). StatMed bør ha minst 10 prosjekter samtidig for å håpe på ett godkjent legemiddel. Om StatMed satser på hjernelidelser bør firmaet ha nærmere 100 legemidler under utvikling for at ett skal lykkes, for dette feltet er mye vanskeligere, og mange flere prosjekter mislykkes, så kostnadene på dette feltet blir dermed vesentlig høyere enn ved andre terapiområder.

Kalager foreslår videre: - StatMed kan levere vaksiner, antibiotika og andre legemidler som bistand til fattige land. Bistand innebærer vel at legemidler skal være gratis. I så fall må StatMed dekke kostnadene sine uten inntekt fra disse landene. Det kan dekkes ved at andre land må betale betydelig høyere priser enn gjennomsnittet. Kanskje StatMed skal ta ekstra godt betalt av Sverige og USA så lenge norske pasienter skal få medisinene billig i tillegg til at fattige land får legemidlene gratis?

Politisk mål om lavest mulig pris

Kalagers forslag fører til flere spørsmål: Hva innebærer det at priser fastsettes etter behov og samfunnsnytte? Skal prisen settes etter behovet hos kjøperen, altså staten? Dagens legemiddelpolitikk har et mål om lavest mulig pris. Skal StatMed selge legemidler til nordmenn til pris lik null? Hva skal prisen være for andre land? Hva er egentlig en akseptabel pris for et legemiddel?

Allerede i dag finnes det norske prioriteringsregler som fører til at legemidler ikke tas i bruk i det offentlige helsevesen dersom prisen er høyere enn det nytten tilsier. Ønsket om pris i forhold til nytte er dermed antagelig allerede oppfylt, hvis man er enig i dagens vurdering av nytte.

Kommer ikke unna realitetene

De økonomiske «naturlover» om hvordan man skaffer penger til kjøp og drift av firma vil gjelde for StatMed så vel som for private firma. Statlig legemiddelutvikling kan ha lavere krav til overskudd og avkastning dersom fullt oppkjøp og drift av firma finansieres av sparepenger eller skatter og avgifter, gitt at vi sier fra oss avkastningsmuligheter for sparepengene våre. Likevel vil et slikt statlig prosjekt koste svært mye penger. Da må man spørre om det er riktig å Norges penger til dette formålet. Oljefondet har allerede eierandeler for 626 milliarder kroner i legemiddelfirma og annen helsenæring, noe som både bidrar til legemiddelutvikling og gir betydelig inntjening til staten. Men om tanken er å drive heleid og globalt legemiddelfirma, og dekke et større antall legemidler for den norske og verdens befolkning, synes oppgaven for stor for StatMed. For staten Norge er det antagelig langt mer hensiktsmessig å fortsette å bruke seks prosent av helsetjenestekostnadene på legemidler, som staten har gjort de siste 10 årene (rapportens side 39), enn å ta mål av seg til å bruke store beløp på en så krevende bransje som å utvikle legemidler. Det er med god grunn at Folkehelseinstituttet har gitt opp produksjon av vaksiner, og at statlig legemiddelutvikling ikke er vanlig i noe land.