Priskontroll

Politikerne vil ha lavest mulig pris på legemidler. Dette gir incentiv til å hevde at legemiddelpriser i alle tilfeller er høye, i håp om å få størst mulig rabatter. Beslutningstagerne har imidlertid fem prioriteringskriterier og fire prismekanismer som sørger for god priskontroll.

Professor emeritus Ivar Sønbø Kristiansen skriver om høye legemiddelpriser i sin blogg «Har nye legemidler for stor effekt?» i Dagens Medisin. Han har rett i at mange rutinemessig snakker om ethvert legemiddel som dyrt. Det er en retorikk som er egnet for dem som ønsker å gå i forhandlingsposisjon overfor produsentene. Politikerne, og dermed også forvaltningen, har et mål om å oppnå lavest mulig pris på legemidler. Dette gjelder ingen andre innsatsfaktorer i helsetjenesten, og det setter legemidler i en særstilling. Spørsmålet er om det er nødvendig med et slikt mål når myndighetene har flere prioriteringskriterier og mekanismer som effektivt begrenser prisene.

Kriterier og mekanismer for priskontroll

Prioriteringsmeldingen gir prioriteringskriteriene nytte (helsegevinsten), ressursbruk (kostnader) og alvorlighet ved sykdommen. Dertil kommer betalingsgrensen og budsjetteffekt som ytterligere kriterier ved beslutningene om nye legemidler kan tas i bruk i den offentlige helsetjenesten. Prisen kan ikke være høyere enn kriteriene tillater.

Som Kristiansen skriver, er det enkelt å forsvare mangelfull tilgang til legemidler i Norge ved å skylde på at prisen er for høy. Men myndighetenes vurdering av prisen avhenger av hvordan de skjønnsmessig vurderer og vektlegger de fem kriteriene. De har følgelig et sterkt incentiv til å gjøre strenge vurderinger for å oppnå lavest mulige priser.

Norske myndigheter har fire mekanismer for å redusere legemiddelprisene: Først settes maksimalpriser. Så skjer prisforhandlinger basert på prioriteringskriteriene og metodevurderinger. Ofte brukes priskonkurranse i anbud, basert på en forutsetning om såkalt «faglig likeverdige legemidler». Ytterligere priskonkurranse skjer når patentet på legemiddelet utgår. Alle fire mekanismer er velegnet for å redusere prisene betydelig. De tre første vil ofte inntreffe umiddelbart når et nytt legemiddel kommer på markedet. Norske myndigheter har dermed god kontroll med legemiddelprisene.

Uoppnåelige priser?

Kristiansen hevder at produsentene setter en pris som er langt høyere enn den de med rimelighet kan regne med å oppnå, og at beslutningsprosessene ved dette tar unødvendig lang tid. Ingen kan imidlertid vite hva beslutningstagerne mener om prisene før de har gjort sine vurderinger etter de fem prioriteringskriteriene. Prisen skal stå i et rimelig forhold til legemiddelets helsegevinst, gitt sykdommens alvorlighet og betalingsgrense. Dessuten gjøres det vurdering av budsjetteffekten. Det er først når disse vurderingene er gjort at beslutningstagerne bestemmer om prisen er akseptabel eller for høy. Derfor kan ingen på forhånd vite om den internasjonale utgangsprisen, justert til norsk maksimalpris, er for høy.

Pristilbud

I de tilfellene der det gis pristilbud er det et tegn på at leverandørene er villig til å imøtekomme norske myndigheters særkrav. Kristiansen problematiserer at rabatter kan synes store. Men en tilstrekkelig stor rabatt fører til at norske pasienter får tilgang til moderne og effektiv behandling og burde derfor ikke ses på som et problem.

I halvparten av Beslutningsforums vurderinger i fjor ble imidlertid ikke partene enige om en ny pris. Norge ligger nå på 15. plass i Europa når det gjelder tilgang til legemidler. Det kan tyde på at beslutningstagerne gjør for strenge vurderinger og krever for store rabatter. Det rammer i så fall norske pasienter som ikke får tilgang til de legemidlene pasienter i andre europeiske land har tilgang til.