Vis oss virkemidlene

Adferdspsykologer har sagt at en av årsakene til at vi ikke tar klimakrisen på alvor er at det er vanskelig å ta innover seg en krise som ikke oppfattes som akutt for deg selv der og da. Det handler ikke om at flertallet av befolkningen eller politikerne fornekter fakta. Vi forstår hva som skjer og anerkjenner at noe må gjøres, men tenker at det er ikke noe vi kan gjøre - eller fremfor alt må gjøre.

Det er lett å se for seg at det er de samme mekanismene som preger de ansvarlige for norsk helsepolitikk når de er stilt overfor sykepleiermangelen. For det mangler ikke på anerkjennelse av at dette er av de aller største utfordringene norsk helsevesen står oppe i nå. Og det er ikke en nyhet. Det har vært slik over mange år. Riksrevisjonen, Statens Helsetilsyn, Regjeringen, opposisjonen, arbeidsgivere, SSB, NAV og KS. Alle har over mange år vært enige med oss og beskrevet sykepleiermangelen som alvorlig, noe som må løses og noe som haster.

Det samme gjør befolkningen. Nylig ble helsepolitisk barometer lagt fram for sjette gang. Befolkningens reaksjon i dette barometeret viser at sykepleiermangelen allerede erfares som et problem – et samfunnsproblem. Sykepleiermangelen er ikke en kampanje diktet opp av sykepleierforbundet. Det er hardcore fakta som truer vår mulighet til å leve fritt og bo der vi vil. Det truer samfunnsøkonomien vår, det truer folkehelsen, det truer omsorgsfull hjelp – og som vi har fått erfare det siste året – det truer beredskapen vår.

Vi mangler nesten 6000 sykepleiere i dag. Om 14 år er det tallet 30 000. Kantar har over flere år spurt befolkningens om deres bekymring for sykepleiermangelen og at denne går utover pasientsikkerheten. Andelen som svarer at de er bekymret for dette har økt til 88 prosent på tre år. Det blir snart ikke mulig å finne en voksen innbygger som ikke er bekymret for dette lengre.

For å sitere redaktør Anne Hafstad i Sykepleien: «Det er ikke lenger nok med gode festtaler og slagferdige appeller. Det er ikke nok med alvorlige og bekymrede ansiktsuttrykk i TV-debatter om sykepleiermangelen og høyere lønn, heltidsstillinger og bedre tilbud til psykisk syke. Politikerne må vise vilje og evne til faktisk handling og løsninger som virker og er bærekraftige på kort og lang sikt. Det er nok prat nå.»

Vi sykepleiere opplever at vi blir lyttet til mer enn noen gang. Alle politikere er tilsynelatende enige om at sykepleiermangelen må løses. Alle mener lønn og arbeidsvilkår betyr noe for å beholde, mobilisere og rekruttere sykepleiere i yrket. Alle er enige om at retten til heltid må styrkes. Og at helsesektoren må få større andel av statsbudsjettet i tråd med de behovene sektoren skal løse framover. Alle er enige, men ingenting skjer – uavhengig av farge og navn på styringsparti.

Virkemidlene er ikke i tråd med festtalene og valgløftene. Virkemidler fremstår i beste fall naive, som om partene ikke bare kunne blitt enige, etter snart 100 år med samme problematikk. I spørsmålet om hvorfor ikke den lønnen som er nødvendig for å holde på sykepleierne gis, så peker politikerne på partene i arbeidslivet. De store arbeidsgiverne i helsetjenesten er det offentlige selv, og dermed peker deres arbeidsgiverorganisasjoner tilbake på politikerne – de som setter rammene for hva de får gi i lønn. En situasjon som har bidratt til å eskalere det som helseminister Bent Høie har omtalt som helsevesenets største utfordring – sykepleiermangelen.

Sykepleierne er ikke glemt av Regjeringen. Vi omtales stadig og blir tatt med på råd. Arbeiderpartiet ønsker på sin side en tillitsreform og de ønsker mer satsing på heltid. Fremskrittspartiet og SV snakker om bemanningsnorm. Gode intensjoner.

Nå er det på tide at alle gode ønsker følges opp med virkemidler. I statsbudsjettene, i revidert nasjonalbudsjett og gjennom økonomiske pakker som sikrer at velgerne blir møtt i sitt krav om at et velfungerende helsevesen er det viktigste som må på plass – uansett om det er av hensyn til egen eller families behov for helsehjelp, å holde hjulene i næringslivet i gang eller fordi tilgangen på likeverdige helsetjenester er selve adelsmerket for et velferdssamfunn og derfor har stor oppslutning.

Men helsepolitikk uten virkemidler har ingen verdi – ikke for sykepleiere og ikke for pasientene. Vi trenger sykepleierløftet nå.