Ketil Kjenseths blogg

Akutt viktig

Denne artikkelen er mer enn fem år gammel.

Ketil Kjenseth

Ketil Kjenseth er stortingsrepresentant for Venstre og medlem av helse- og omsorgskomiteen. Han har vært medlem av kommunestyre og formannskap i Gjøvik, fylkestinget i Oppland, fylkesleder i Oppland Venstre og har vært politisk rådgiver i Venstres stortingsgruppe.

Det neste året skal mye av norsk helsetjeneste ha en overordnet gjennomgang. Både primæromsorgen og folkehelsa blir gjenstand for hver sin stortingsmelding. Videre skal det, for første gang, utarbeides en nasjonal helse- og sykehusplan. Sammen med nye kommunegrenser, skal vi de neste årene rigge oss for en ny tid i pleie- og omsorgssektoren med en stor vekst i antall eldre i befolkningen fra 2025. Akkurat nå er det imidlertid veksten i antall behandlinger (og køer) i sykehusene som er stor. En av de viktigste politiske oppgavene de kommende fem årene, blir å styre ressursene så riktig som mulig, for å ha både kapasitet og kompetanse til å møte utfordringene fra 2025 og framover.

Neste år skal det såkalte «Akuttutvalget» legge fram sin innstilling om organiseringen av kommunenes lovpålagte legevaktordning og øyeblikkelig hjelp. Dette blir en viktig innstilling. Vi vet også at det pågår forsøk med ny organisering av akuttmottakene i enkelte sykehus. Samtidig ser vi også at den teknologiske utviklingen går raskt, hvor både bil- og helikopterbaserte ambulanser er i ferd med å bli små akuttmottak.

Akutt helsehjelp er livsviktig. Jeg kan derfor ikke la være å undre meg over at en ofte finner turnuskandidater alene på vakt i et akuttmottak. Særlig i helgene. Akuttmedisin er heller ikke en egen spesialistutdanning for leger. Det undrer meg. Og i det ganske land, blir det stadig mer populært blant lokalpolitikere å overlate ansvaret for legevakt og øyeblikkelig hjelp til andre kommuners politikere. Eller noen andre. Generelt. Litt underlig, det også. For hva annet er det som er så viktig – lokalt?

Jeg synes også at vi i Norge har i overkant mange vikarleger med dårlige språkkunnskaper i distriktene, og som i løpet av noen måneders opphold via et vikarbyrå, får en nokså tilfeldig innføring i hva det vil si å bo på et lite sted, mørkt, kaldt, mye snø og vind og dårlig fremkommelighet. Hvem mobiliserer en da, når en ikke kjenner noen – eller nesten ikke kan språket? Og når legevakta blir stadig lengre unna? Det undrer meg.

Helse- og omsorgskomiteen var tidligere i høst på komitereise i Australia. Akuttmedisin var ett av temaene vi ønsket å få mer innblikk i. En slik visitt gir naturlig nok bare korte innblikk og presentasjoner. Men vi fikk en sjeldent åpen og grundig visitt i et nytt sykehus i GoldCoast sør for Brisbane. Av spesialister i akuttmedisin med femårig spesialisering i akutt og «allmenn» medisin, i et akuttmottak hvor pasientene gjerne blir et døgn før de sendes videre og som var utstyrt med egen MR-maskin og radiolog.

Distriktsmedisin
I Australia har de 17 legespesialiseringsretninger. Én av dem er akuttmedisin, som er femårig og med et eget «akuttcollege». I tillegg har de en egen spesialisering i distriktsmedisin, som også har sitt eget college. I tillegg til det allmennmedisinske, handler mye i distriktsmedisinen om samfunnsmedisin og det å både bo i og utøve en profesjon i et lite samfunn. Mye handler også om praktiske utfordringer, når avstandene blir store og det er få kollegaer å spille på. Hvem mobiliserer man da? Etter hvert har også telemedisin blitt en viktig del av spesialiseringsretningen, samt samarbeid med luftambulansen.

Australia har de siste årene lagt om legeutdanningen. Opptakskravet er bachelorgrad, uansett fagretning. Basisstudiet varier fra 4-6 år, mens spesialiseringsutdanningene oppå det igjen varer fra 3-5 år og hvor de fleste er ansatt i de offentlige sykehusene mens de får undervisningen ved spesialiseringscolleget. De reserverer også 25% av studieplassene til en gruppe studenter hvor ikke bare karakterer er tellende for inntak. Ett kriterium kan være urfolksbakgrunn, et annet bosted, språkferdigheter eller egnethet på andre måter. Det viser seg at denne gruppen gjør det akkurat like bra som de som bare er tatt inn på karakterer. Forskjellen er at de som er tatt inn på flere kriterier enn bare karakterer, får pliktår i offentlig tjeneste.

Jeg tror vi i Norge har noe å lære fra Australia. Særlig gjelder det organiseringen av akuttmottak i sykehusene, hvordan de organiserer spesialistutdanningen sin og at distriktsmedisin er valgt ut som et eget fagområde. Vi har en akutt viktig jobb å gjøre, både med å utdanne, fordele over hele landet og med å organisere framtidas helsevesen. Til beste for pasientene.

Powered by Labrador CMS