Karita Bekkemellems blogg

Nye regler for prioritering vil ramme norske pasienter

Denne artikkelen er mer enn fem år gammel.

Karita Bekkemellem

Karita Bekkemellem er leder av Legemiddelindustrien (LMI). Hun representerte Arbeiderpartiet fem perioder på Stortinget, og var statsråd i to regjeringer (2000-01 og 2005-07). Bekkemellem har vært leder av Aps kvinnebevegelse.

I går var høringsfristen for Helsedepartementets høring om «Juridisk oppfølging av forslag i prioriteringsmeldingen og presiseringer av regelverket om helsehjelp i utlandet». Departementets forslag til ny lov og forskrift vil gi norske pasienter et svekket behandlingstilbud, som etter mitt syn ikke kommer tydelig nok frem i høringsforslaget.

I forslaget til regelendringer vises det til at «beslutninger som fattes i systemet ikke er å anse som enkeltvedtak». Det kan høres uskyldig nok ut, men i realiteten betyr dette at beslutninger om innføring av nye legemidler ikke kan påklages. Dersom myndighetenes avslag bygger på gal, eller mangelfull vurdering, vil verken pasienter, pårørende, leger, produsenter eller andre kunne be om en ny vurdering. Resultatet kan være at pasienter ikke får tilgang til en behandling som kunne gitt helsegevinst og vært kostnadseffektiv for samfunnet. En feil på myndighetssiden i systemet kan i verste fall være forskjellen på liv og død for norske pasienter. Det er oppsiktsvekkende.

Departementet foreslår videre at pasienter ikke skal få tilgang til behandling som ikke er vurdert i systemet for nye metoder. Det er i dag en rekke pasienter som får behandling med legemidler før de er godkjent i systemet for nye metoder, gjennom ordningen med «Compassionate use», godkjenningsfritak og ved unntaksordningen i systemet for nye metoder. I følge forslagsteksten kan det se ut til at slik behandling vil falle bort. Da vil pasienter miste muligheten til å bli behandlet når det finnes få andre muligheter. Samme forslag støtter heller ikke at leger skal kunne gjøre individuelle, medisinske vurderinger for de pasientene som trenger det. Det er altså vurderinger kun på gruppenivå som skal gjelde i all behandling ved norske sykehus, og ikke hvilke behov den enkelte pasient har for tilpasset behandling. Dette er urovekkende, særlig ettersom vi vet at innføringen av nye legemidler kan ta tid – tid pasienter med alvorlige sykdommer ikke har.

Prioritering skal, ifølge høringen, bygge på kunnskapsbasert praksis. Dette er et uklart begrep som må defineres. Dersom helsehjelp skal være avhengig av et begrep, som ikke er definert, vil heller ikke dette gi tydelige regler.

Helseministeren og flere politikere har tatt til orde for at systemet for nye metoder bør videreutvikles. Vi støtter dette synet fordi vi ser en rekke sider ved systemet som med fordel kan bedres, og vi mener at det er et stort behov for å evaluere systemet før regelendringer vurderes innført. Blant utfordringene er:

  • Muligheten for gale eller mangelfulle vurderinger bør åpne for klagerett. Gale konklusjoner kan føre til at pasienter ikke får tilgang til behandling som kunne gitt helsegevinst og være kostnadseffektiv for samfunnet. Klagerett kan bidra til en kvalitetssikring av beslutninger i systemet.
  • Vurderinger av hvor alvorlig sykdommer anses å være vil legge sterke føringer for hvilke pasientgrupper som prioriteres. Nye behandlinger av sykdommer som HIV vil prioriteres lavt fordi dagens behandling anses som effektiv. Videre vil pasienter eldre enn 60 år vanligvis ikke vurderes som svært alvorlig rammet, uansett hvilken sykdom de lider av, som følge av måten alvorlighet beregnes på.
  • Mange nye legemidler er rettet inn mot behandling av små pasientgrupper eller sjeldne tilstander. Dette gir større variasjon i effektestimater enn tidligere, med fare for at legemidler som kan gi helsegevinst og være kostnadseffektive likevel ikke blir innført i behandlingstilbudet.
  • De regionale helseforetakene har nylig åpnet for å bruke legemidler utenom indikasjon av økonomiske hensyn. De har i tillegg bestilt en metodevurdering som inkluderer et legemiddel uten godkjent indikasjon for den aktuelle sykdommen. Pasientene risikerer systematisk usikkert nytte-risikoforhold ved behandlingen.
  • Pasienter har tidligere hatt tilgang til behandling med legemidler som ennå ikke har fått markedsføringstillatelse, eller som er til vurdering i systemet for nye metoder, via ordninger som godkjenningsfritak, Compassionate use og unntaksordningen i metodevurderingssystemet. Forslaget til regelendring ser ut til å fjerne disse behandlingsmulighetene. Dette vil kunne ramme pasienter som ellers ikke har behandlingsmuligheter tilgjengelig.
  • Både systemet for nye metoder og anbudskonkurranser inngår i spesialisthelsetjenestens innkjøp av legemidler. Vurderinger av effektforskjeller mellom legemidler i systemet for nye metoder blir ofte ikke vektlagt når de samme legemidlene inngår i anbudskonkurranser. Dette fører til at innovasjon, i form av økt helsegevinst, ikke blir tillagt vekt, på tross av at det er et politisk mål at innovasjon skal tillegges vekt ved innkjøp. Dette bidrar til at pasienter kan gå glipp av helsegevinst og behandlingsalternativer.
  • Systemet for nye metoder har i dag et relativt rigid syn på pristilbud fra leverandørene. Ved å ikke åpne for nye løsninger kan flere pasientgrupper gå glipp av tilgang til nye, effektive legemidler.
  • Systemet for nye metoder gjør i liten grad reelle forhandlinger med leverandørene slik at de må gjette seg frem til hvilken pris som aksepteres. Dette bidrar til langvarige prosesser. En bedring av forhandlingsprosessene vil kunne gi pasientene raskere tilgang til viktige medisiner.

Disse punktene viser tydelig at det er mange sider ved systemet som bør utredes før man vurderer å innføre regelendringer slik departementet nå gjør. Dette støttes også når vi ser på trenden i beslutningsforum. I fjor konkluderte Beslutningsforum med å innføre 80% av legemidlene, mens i år er det så langt kun halvparten som er akseptert. Pasientene får altså tilgang til færre behandlingsmuligheter enn tidligere. Vi støtter at de regionale helseforetakene skal sørge for et felles system for å beslutte hvilke metoder som skal tilbys i spesialisthelsetjenesten. Det er imidlertid viktig at dette følges opp ved utredning, evaluering og hensiktsmessig forskriftstekst fra departementet.

Powered by Labrador CMS