Jon Magnussens blogg

Mer til helse - mindre til veg?

Denne artikkelen er mer enn fem år gammel.

Jon Magnussen

Jon Magnussen er professor i helseøkonomi ved Institutt for Samfunnsmedisin, NTNU. Han er opptatt av helsepolitikk generelt, og særlig av organisering og finansiering av helsetjenesten.

(Advarsel: Dette innlegget er litt langt, litt komplisert og konklusjonen er heller ikke politisk korrekt.)

Verdsetter samfunnet i dag helsegevinster fra trafikksikkerhetstiltak høyere enn helsegevinster fra sykehusbehandling? Gjennomfører vi samfunnsøkonomiske analyser på en slik måte at helsetjenesten systematisk diskrimineres? Noen mener å kunne fastslå at svaret på begge spørsmålene er ”ja”. Dessverre er verden noe mer komplisert.

Vi utsetter oss daglig for risiko. Vi kjører bil, vi krysser gaten, vi spiser usunn mat, vi beveger oss (for) lite. Noen risiki kan vi påvirke gjennom egen atferd, men mange kan vi også redusere i fellesskap. Vi regulerer trafikken med lyskryss, vi maler fotgjengeroverganger og vi bygger mer trafikksikre veger. Ulykker unngås, liv spares. Dette representerer en gevinst for fellesskapet. Mon tro om vi kan sette et tall på denne gevinsten?

Tenk deg en vegstrekning på 1 km hvor det årlig passerer 10 millioner kjøretøy. ”Normalt” er det på strekningen to dødsulykker i året. Det betyr at det nesten alltid går bra. Hele 99,998 % av turene skjer uten uhell. Anta allikevel at en ny midtdeler langs strekningen vil halvere antall dødsulykker. Nå vil 99,999 % av turene skje uten uhell. Samfunnet har spart ett liv, vi vet selvsagt ikke hvem så vi kaller dette et ”statistisk liv”.

For å finne et anslag på verdien av dette statistiske livet spør vi hver enkelt innbygger hva han/hun ville være villige til å betale for en reduksjon i risiko for å dø på denne veistrekningen fra 0,002 % til 0,001 %. Summen sier oss noe om ”verdien av et statistisk liv” (VSL). I Norge er denne i dag anslått til 30 millioner kroner. (I eksemplet blir dette en betalingsvilje på et sted mellom 5 og 10 kr pr person, litt avhengig av hvor mange som er ”stemmeberettiget”).

Har dette noe å gjøre med helsetjenesten? Ikke så mye, foreløpig. Spørsmålet var ”Hvor mye er du villig til å betale for at risikoen for å dø i en trafikkulykke reduseres fra 0,002 % til 0,001 %?”. Det vi setter verdi på er et bitte lite grann tryggere liv, altså en liten reduksjon i risiko. De fleste ser at det er svært forskjellig fra å svare på spørsmålet ”Hvor mye er du villig til å betale for ett ekstra leveår med god helse?” Skal vi sammenlikne veier og sykehus må vi altså forsøke få det til å se ut som om de to spørsmåene dreier seg om det samme. 

Veldig forenklet skjer det gjennom følgende øvelse:  Vi tar utgangspunkt i gjennomsnittlig alder på de som trafikkerer vegstrekningen, deres forventede gjenværende levetid, korriger for at ikke alle de sparte leveårene ville vært med ”full livskvalitet”, og for at vi legger mindre vekt på framtidige gevinster enn gevinster som oppstår i dag (diskontering). Ut fra dette kan vi si noe om verdien av et ”statistisk kvalitetsjustert leveår”. I Norge mener Helsedirektoratet at denne er ca. 1,12 millioner kroner.

De som fremdeles sliter med å se at vi her har sagt noe om samfunnets verdsetting av helsegevinster kan ta det med ro. Ekspertutvalget som i 2012 vurderte prinsipper for bruk av samfunnsøkonomiske analyser i Norge er tydelige på at det ikke er god faglig argumentasjon for den koblingen vi akkurat har gjort. Også Helsedirektoratet, som er ansvarlig for tallet 1,12 million, er tydelig på at dette er en pragmatisk løsning som bør avgrenses til bruk ved vurdering av forebyggende tiltak som reduserer risiko for ulykker/sykdom/død.

Samtidig er det viktig at vi behandler ulike sektorer likt. Vi må ha konsistent bruk av samfunnsøkonomiske analyser på tvers av sektorer. Konsistens i dette tilfellet dreier seg om vi verdsetter nytte likt i de to sektorene. Når det er bred faglig skepsis til koblingen mellom verdien av statistiske liv og verdsetting av nytte fra helsetjenester (for eksempel målt ved QALY) er det fordi de ikke måler det samme. VSL forsøker å si noe om velferdsgevinsten knyttet til en liten reduksjon i risiko for å dø, mens en verdsetting av QALY sier noe om velferdsgevinsten knyttet til et lengre (eller bedre) liv. Forskjellen mellom disse er på ingen måte triviell. Å bruke anslag fra VSL til å verdsette effekten av helsetjenester er dermed ikke det samme som å tilstrebe ”konsistens i samfunnsøkonomiske analyser”.

Om dette ikke var nok. Det er også andre forhold ved verdsettingen av statistiske liv som er utfordrende. Verdien av et statistisk liv er lik summen av alle individers verdsetting. Hvis vi alle var like ville det være uproblematisk. Anta imidlertid at vi spør om betalingsvillighet for et samferdselsprosjekt hvor en av gevinstene er redusert risiko for ulykker. Hvis inntektsfordelingen i samfunnet er slik at de som er glade i gode veger også har høy inntekt vil vi få en VSL som er høyere enn om inntektsfordelingen var slik at de som var glade i gode veger hadde lav inntekt. ”Samfunnets” verdsetting av et statistisk liv vil dermed avhenge av inntektsfordelingen. Sagt på en annen måte, verdsettingen vil avhenge av hva slags type risikoreduksjon det er snakk om. Det finnes måter å håndtere dette på, men heller ikke denne problemstillingen er triviell.

Det er gjort mange forsøk på å beregne betalingsvilligheten for et QALY, både gjennom bruk av en VSL tilnærming og gjennom direkte spørsmål om verdsetting av en helsegevinst. To konklusjoner kan trekkes av dette. For det første er det store variasjoner de beløp man kommer fram til (bl.a. avhengig av hvordan man formulerer spørsmålet), for det andre er de beløpene som avledes av verdsetting av risikoreduksjon (VSL) betydelig høyere enn beløpene som kommer fram når man spør direkte om verdsetting av helsegevinst. Spør man om verdsetting av helsegevinst antyder en oversikt fra 2015 en medianverdi på ca. 20 000 Euro (2010), bruker man VSL er beløpet ca. 110 000 Euro (2010). Det første beløpet er lavere enn det beløpet man i dag har som nedre grenseverdi ved bruk av kost effekt analyser i helsetjenesten i Norge.

Så hvor ender vi? Bør vi overføre VSL anslag fra samferdselssektoren til helsetjenesten og basere vår betalingsvillighet på for eksempel legemidler på disse? Ekspertgruppen som vurderte bruk av  kost-nytte analyser sa ”nei”, og jeg deler den vurderingen. Fellestrekket er ”liv og helse”, men det er allikevel store nok prinsipielle forskjeller mellom å verdsette en liten reduksjon i risiko og en helsegevinst som følge av helsetjenester til å advare mot å sette de to sammen. Det kan godt være at vi bruker for lite på helsetjenesten i dag, men det skyldes neppe noen har regnet feil.

Powered by Labrador CMS