Nyheter for deg som jobber i helsevesenet

 
  • DM Pharma
  • Annonsere
  • Kontakt oss
  • Nyhetsbrev
  • RSS
  • Facebook
  • Twitter
  • Ledig jobb
  • Logg inn

Blogger


Jon Magnussens blogg Publisert 2014-11-17

Gå utenom, sa Bøygen

Prioriteringsutvalget har avgitt sin rapport, og debatten er i gang. Det er (i alle fall) tre forhold som kan debatteres:

1. Er prioritering nødvendig?

2. Hvis ja, hvilke kriterier bør prioriteringen baseres på?

3. Gitt kriterier, hvordan kan disse på best mulig måte operasjonaliseres?

Selv synes jeg de to siste er de mest interessante. Denne kommentarer skal allikevel dreie seg om det første spørsmålet.

En argumentasjon mot nødvendigheten av prioritering innen helsetjenesten begrunnes ofte med at bevilgningene til (offentlige) helsetjenester er for små, og at behovet for prioritering dermed er en følge av en kunstig ressursknapphet. Tilhengerne av dette argumentet henviser gjerne til at vår andel av BNP som benyttes til helse er lavere enn i mange andre land. Man kan ha synspunkter på hvorfor andre lands prioritering av helsetjenester skulle være avgjørende for vår bruk av ressurser, men ønsket om å avsette en større andel av vår verdiskapning til helsetjenester er selvsagt legitimt.

Formulert på en annen måte sier dette argumentet at en sterkere prioritering AV helsetjenesten ville redusere (kanskje til og med fjerne) behovet for å prioritere INNEN helsetjenesten. En slik prioritering AV helsetjenesten kunne ta mange former. Én mulighet er å redusere nivået på andre offentlige tjenester. Om vi for eksempel halverte antall ansatte i forsvaret ville nesten 9000 årsverk kunne frigjøres til helsetjenesten. Eller, vi kunne la være å bygge nytt Munch museum, privatisere (legge ned) operaen og teatrene våre, avvikle NRK, redusere lærertettheten, avvikle bibliotekene, si opp alle professorer i helseøkonomi etc etc. Alt dette vil frigjøre ressurser som kunne kanaliseres inn i helsetjenesten og redusere behovet for prioriteringer der.

Alternativt kunne vi redusert privat forbruk og privat sparing. Dette måtte skje gjennom en økning i skattene. Hvordan skatteskjerpelsen ble utformet ville avhenge av hvilket type forbruk eller hvilke inntektsgrupper vi særlig ønsket å prioritere lavere. (+ at vi måtte ta visse hensyn til skattesystemets effekt på investeringer og dermed muligheter for å finansiere offentlige helsetjenester i framtida.) Igjen vil imidlertid konsekvensene være at vi frigjorde ressurser som kunne kanaliseres inn i et offentlig finansiert helsevesen, og dermed reduserte behovet for prioritering der.

Mulighetene er med andre ord der for å prioritere de offentlige helsetjenestene høyere. De har også vært der i de snart 18 årene som har gått siden Lønning II beskrev det såkalte "helsegapet", dvs avstanden mellom det som var medisinsk mulig og det som var økonomisk realiserbart. I denne perioden har vi hatt likelig fordeling av borgerlige og rødgrønne regjeringer, og helsetjenester og helsepolitikk har vært høyt på agendaen ved alle valg. Forskjellen mellom de ulike regjeringene har imidlertid vært (og er) marginale. Noen hundre millioner her, et privat sykehus der. I det store spørsmålet; "skal vi gjøre en prioritering AV helsetjenesten som gjør at vi slipper å prioritere INNEN tjenesten" har det vært (og er det) bred enighet om at svaret er "nei".

Selvsagt kan politikerne ha lurt oss med valgflesk, men de har i så fall lurt oss lenge og systematisk. En alternativ forklaring er at den bevilgningen vi i dag har til offentlige helsetjenester i rimelig grad reflekterer både vår vilje til å prioritere mellom helse, utdanning, kultur, eldreomsorg, forsvar og for vår vilje til å prioritere mellom offentlige fellesgoder og privat forbruk/sparing. Det gjør det selvsagt ikke mindre legitimt å mene at helsetjenesten fortjener økte rammer, eller å fortsette å jobbe politisk for dette. Men - i alle fall inntil den kampen er vunnet - kan det vel da allikevel vært lurt at vi bruker litt tid på i se hvordan vi prioriterer INNEN helsetjenesten. Med andre ord at vi bruker litt tid på spørsmålene 2 (etter hva) og 3 (hvordan). Særlig viktig bør vel dette også være nettopp for dem som mener ressursene er for knappe. For det er vel ved knapphet at behovet for å ivareta de svakeste blant oss er størst, eller hva?

Kommentarer

  • Susy 26.04.2016 07.25.16

    You're a real deep thnriek. Thanks for sharing.

  • Lege 18.11.2014 11.49.00

    Jeg viser til Vegard Bruun Wyllers innlegg i Vårt land og Verdidebatt. Absolutt verdt de få minuttene det tar å lese dette- vedr. hvordan prioriteringsutvalgets forslag representerer redusert demokrati og umoral. http://www.verdidebatt.no/debatt/cat1/subcat8/thread11538785/#post_11538785

  • Ole 18.11.2014 10.35.00

    Den egentlige bøygen her er vel å avstå fra stadig økning av privat kjøpekraft til fordel for fellesskapsløsninger. Det er den alle er så opptatt av å gå utenom?

  • Lege 17.11.2014 16.23.00

    Spørsmålet om politikerne har lurt oss lenge og systematisk er legitimt. Men man burde vel heller spørre seg selv om hvem som har den egentlige makten. Hva med helsetoppene - byråkrater og ledelse hos Helsedirektoratet, HOD osv.? Flere kolleger hevder at det er der makten er- ikke hos politikerne. Det er en mulig årsak til at helsepolitikken ikke endres vesentlig under ulike regjeringer. Som et eksempel: Det var nesten komisk å høre Høie gjenta nesten ordrett Støres villedende argumenter for f.eks. ny pasientjournallov: En huskelapp skrevet av fagmyndighetene som angivelig skal ha presset politikerne til å stemme for loven som så mange leger og pasienter er imot? Vedr. pkt 1: Jeg ville reduserer det stadig økende private forbruket blant de friske, nedprioritere offentlig luksus osv. for å øke bevillingene til helstjeneste, eldreomsorg, skole osv. Jeg er sågar villig til å redusere legelønningene ( inkl. min egen) - hvis det er nødvendig for at pasientene, inkludert lavstatusgrupper, f.eks. eldre, pasienter med tilstander som gir smerter, psykiske lidelser osv. skal få den helsetjenesten, de trenger- på en verdig måte.

  • Chr Grimsgaard 17.11.2014 16.18.00

    Du unnlater å nevne at til grunn for våre valg ligger det en fasttømret forestilling om at etterspørsel alltid vil overstige tilbudet. Hvis det ikke er tilfelle er det ikke usannsynlig at den politiske debatten ville vært annerledes, og at priorteringsutvalget ville måttet svare ut en annen bestilling. Et eksempel er leppe-kjeve-gane spalter. Her har det vært en underkapasitet siden 2000 som har ført til at unge har stått i kø til siste kirurgiske inngrep, lukning av neseskilleveggen. Dette problemet er ikke nytt, og vi sparer ingenting på å la disse pasienten stå i kø. Nedgangen i inngrep som Aftenposten slår stort opp i dag henger imidlertid sammen med andre forhold, en nedgang i antallet som fødes med tilstanden, fra 120 for noen år siden til 80 i dag. Du kunne også med fordel forklart at vi det siste ti-året i hovedsak har priortiert økning i privat kjøpekraft, kjennskap til dette vil også kunne være bidra til en mer nyansert vurdering av det egentlige prioriteringsspørsmålet; hvor langt strekker vår betalingsvilje for helsetjenester seg, og er vi med på at dette fortsatt skal være et spleiselag, eller skal vi som er bemidlet sørge for oss selv.

Jon Magnussen

Jon Magnussen er professor i helseøkonomi ved Institutt for Samfunnsmedisin, NTNU. Han er opptatt av helsepolitikk generelt, og særlig av organisering og finansiering av helsetjenesten.

Nyheter fra startsiden

Helseministeren om IKT-kritikk

Nyhetsbrev

Vil du abonnere på vårt nyhetsbrev?

Klikk her!