Gå utenom, sa Bøygen

Prioriteringsutvalget har avgitt sin rapport, og debatten er i gang. Det er (i alle fall) tre forhold som kan debatteres:
1. Er prioritering nødvendig?
2. Hvis ja, hvilke kriterier bør prioriteringen baseres på?
3. Gitt kriterier, hvordan kan disse på best mulig måte operasjonaliseres?
Selv synes jeg de to siste er de mest interessante. Denne kommentarer skal allikevel dreie seg om det første spørsmålet.
En argumentasjon mot nødvendigheten av prioritering innen helsetjenesten begrunnes ofte med at bevilgningene til (offentlige) helsetjenester er for små, og at behovet for prioritering dermed er en følge av en kunstig ressursknapphet. Tilhengerne av dette argumentet henviser gjerne til at vår andel av BNP som benyttes til helse er lavere enn i mange andre land. Man kan ha synspunkter på hvorfor andre lands prioritering av helsetjenester skulle være avgjørende for vår bruk av ressurser, men ønsket om å avsette en større andel av vår verdiskapning til helsetjenester er selvsagt legitimt.
Formulert på en annen måte sier dette argumentet at en sterkere prioritering AV helsetjenesten ville redusere (kanskje til og med fjerne) behovet for å prioritere INNEN helsetjenesten. En slik prioritering AV helsetjenesten kunne ta mange former. Én mulighet er å redusere nivået på andre offentlige tjenester. Om vi for eksempel halverte antall ansatte i forsvaret ville nesten 9000 årsverk kunne frigjøres til helsetjenesten. Eller, vi kunne la være å bygge nytt Munch museum, privatisere (legge ned) operaen og teatrene våre, avvikle NRK, redusere lærertettheten, avvikle bibliotekene, si opp alle professorer i helseøkonomi etc etc. Alt dette vil frigjøre ressurser som kunne kanaliseres inn i helsetjenesten og redusere behovet for prioriteringer der.
Alternativt kunne vi redusert privat forbruk og privat sparing. Dette måtte skje gjennom en økning i skattene. Hvordan skatteskjerpelsen ble utformet ville avhenge av hvilket type forbruk eller hvilke inntektsgrupper vi særlig ønsket å prioritere lavere. (+ at vi måtte ta visse hensyn til skattesystemets effekt på investeringer og dermed muligheter for å finansiere offentlige helsetjenester i framtida.) Igjen vil imidlertid konsekvensene være at vi frigjorde ressurser som kunne kanaliseres inn i et offentlig finansiert helsevesen, og dermed reduserte behovet for prioritering der.
Mulighetene er med andre ord der for å prioritere de offentlige helsetjenestene høyere. De har også vært der i de snart 18 årene som har gått siden Lønning II beskrev det såkalte "helsegapet", dvs avstanden mellom det som var medisinsk mulig og det som var økonomisk realiserbart. I denne perioden har vi hatt likelig fordeling av borgerlige og rødgrønne regjeringer, og helsetjenester og helsepolitikk har vært høyt på agendaen ved alle valg. Forskjellen mellom de ulike regjeringene har imidlertid vært (og er) marginale. Noen hundre millioner her, et privat sykehus der. I det store spørsmålet; "skal vi gjøre en prioritering AV helsetjenesten som gjør at vi slipper å prioritere INNEN tjenesten" har det vært (og er det) bred enighet om at svaret er "nei".
Selvsagt kan politikerne ha lurt oss med valgflesk, men de har i så fall lurt oss lenge og systematisk. En alternativ forklaring er at den bevilgningen vi i dag har til offentlige helsetjenester i rimelig grad reflekterer både vår vilje til å prioritere mellom helse, utdanning, kultur, eldreomsorg, forsvar og for vår vilje til å prioritere mellom offentlige fellesgoder og privat forbruk/sparing. Det gjør det selvsagt ikke mindre legitimt å mene at helsetjenesten fortjener økte rammer, eller å fortsette å jobbe politisk for dette. Men - i alle fall inntil den kampen er vunnet - kan det vel da allikevel vært lurt at vi bruker litt tid på i se hvordan vi prioriterer INNEN helsetjenesten. Med andre ord at vi bruker litt tid på spørsmålene 2 (etter hva) og 3 (hvordan). Særlig viktig bør vel dette også være nettopp for dem som mener ressursene er for knappe. For det er vel ved knapphet at behovet for å ivareta de svakeste blant oss er størst, eller hva?