Ivar Sønbø Kristiansens blogg

Har nye legemidler for stor effekt?

Denne artikkelen er mer enn fire år gammel.

Ivar Sønbø Kristiansen

Ivar Sønbø Kristiansen er professor emeritus ved Avdeling for
helseledelse og helseøkonomi, Universitetet i Oslo og assosiert partner i Oslo Economics.

Dagens Medisin hadde nylig et seminar om prioritering i helsetjenesten. Hovedtema ble legemidler. Flertallet av innlederne og paneldeltagerne brukte uttrykket «høye legemiddelpriser», men uten å definere uttrykket. Det hører således hjemme i samme ordgruppe som «kjeltringpriser» og «uetiske priser». Det sistnevnte har sågar blitt protokollført som adjektiv i et referat fra Beslutningsforum. Kanskje er det på tide at de som bruker uttrykket «høye legemiddelpriser», definerer ordbruken.

Et tilbakeblikk
På 1980- og 1990-tallet vokste Norges legemiddelkostnader med 10-15 prosent per år. Grundt- og Strøm-utvalgene foreslo botemidler, blant annet bruk av økonomisk evaluering. Målsettingen var at nye legemidler skulle bli offentlig finansiert bare dersom det var et rimelig forhold mellom kostnad og effekt. Økonomisk evaluering ble tatt i bruk for blåreseptordningen fra ca 2002. Dette og andre tiltak og få legemiddelgjennombrudd gjorde at Norges samlede legemiddelkostnader var konstante i perioden 20004-2013 hvoretter de steg med 25% i perioden 2013-2017. Tall for 2018 foreligger foreløpig ikke. I perioden 2004-2013 hadde Norge betydelig realvekst i helsetjenesten, og legemidler utgjorde således en stadig synkende andel av helsetjenestekostnadene. I 2017 utgjorde de 6,2% av totalen.

Kostnadseffektive legemidler
Fra 2013 blir alle sykehuslegemidler underkastet evaluering gjennom systemet Nye Metoder og Beslutningsforum. Riktignok er beslutningskriterier, legemiddelpriser og budsjettvirkninger hemmelige, men vi må ha grunn til å tro at Beslutningsforum ikke godkjenner bruk av nye legemidler med mindre det er et rimelig forhold mellom kostnad og effekt, dvs at de er kostnadseffektive. Et mulig unntak kan være legemidler for sjeldne sykdommer (orhpan diseases), men det vet vi altså ikke fordi beslutningskriteriene er hemmelige.

Hvorfor så populært?
Med et mulig unntak for orphan drugs har vi altså grunn til å tro at de faktiske legemiddelprisene er rimelige (kostnadseffektive) med mindre Legemiddelverket i sine analyser overvurderer behandlingseffekten eller undervurderer kostnadene. Hvorfor bruker da så mange uttrykket «høye legemiddelpriser»? Det kan være flere grunner. De som sitter med ansvar for å si nei til ikke kostnadseffektive legemidler, kan bruke uttrykket for å skape aksept for avslag blant pasienter, helsepersonell og journalister. En annen forklaring kan være negative holdninger mot privat næringsvirksomhet generelt og legemiddelprodusenter spesielt. Dette kan virke paradoksalt i et land der helseindustrien skal bli «den nye oljen». En tredje forklaring kan være «store budsjettvirkninger» som har vært brukt av Beslutningsforum som argument for avslag. Dette kriteriet er imidlertid ikke klart definert eller tallfestet slik at vi alle kan vite hva man mener med store budsjettvirkninger.

For store effekter?
En alternativ forklaring på «høye legemiddelpriser» er at effektene er (for) store. Legemiddel-myndighetene både i Norge og mange andre har i mange år gitt produsentene signaler om at prisen skal reflektere effekten. Når vi nå har fått kreftbehandling som kan gi gjennomsnittlig livsforlengelse opptil 3-4 år, har produsentene rimelig grunn til å forvente priser som reflekterer disse effektene. Hvis man klager over høye priser, burde man altså i land der legemiddelfinansering er basert på kostnadseffektivitet, i samme åndedrag klage over store effekter.

Liten sosial intelligens?
Helse Vest rapporterte nylig at foretaket hadde oppnådd en gjennomsnittlig legemiddelrabatt på 39 prosent i forhold til godkjent maksimalpris. Produsentene setter altså en pris som er langt høyere enn den de med rimelighet kan regne med å oppnå. Man må kunne spørre om produsentene har lav sosial intelligens når de setter priser som de ikke kan regne med å oppnå. De opprinnelige prisforlangende bidrar til å sette legemiddelindustrien i et dårlig lys samtidig som de medfører unødig tidkrevende beslutningsprosesser.

Produsentenes argument for hemmelige priser er at man ikke ønsker at rabatter i Norge skal påvirke prisene i andre markeder. Spørsmålet er imidlertid hvor hemmelige prisene egentlig er. I Norge er det mange i helseforetakene som kjenner de faktiske priser, og det er vanskelig å tro at ingen av disse hvisker prisene i ørene på utvalgte interesserte. Det er ingen tvil om at de faktiske prisene er ukjente for flertallet av oss, men jeg tviler på at konkurrentene ikke er informerte.

Ordbruk og moralisme
Norsk helsetjeneste har for tiden en realvekst på under én prosent per år per innbygger. Det betyr press for tjenesteyterne og utfordringer for de som skal prioritere. De prinsippene Prioriteringsmeldingen har knesatt, tilsier at Norge kanskje bør redusere betalingsviljen for gode leveår. Det betyr i praksis at man må ser mer kritisk på ressursbruk i alle deler av helsetjenesten. Mer enn halvparten av de 360 milliarder kroner helsetjenesten kostet i 2018, gikk til personell, og her er mulighetene for feilbruk av ressurser størst. Hvorfor snakker ingen om for høye lønninger når disse beviselig er høyere i Norge enn de fleste andre land? Et minstekrav til helsetiltak er at de har dokumentert effekt, og da bør protonsentre settes på vent til vi vet om de gir helsegevinster.

For meg fremstår uttrykket «høye legemiddelpriser» som moralistisk og uten klart innhold. Når vår helseminister heter Høie, bør vi slutte å snakke om høye legemiddelpriser.

Interessekonflikter: Forfatteren har mottatt lønn, honorar, gaver, måltider og reisetilskudd fra et lang rekke offentlige og private institusjoner.

Powered by Labrador CMS