Fra data til handling

Pasientsikkerhetens største utfordring er ikke manglende data, men å gå fra data til en endring i tjenesten

Den norske helsetjenesten er en kompleks organisme, ingen tvil om det. I 2017 hadde spesialisthelsetjenesten over 5,5 millioner oppholdsdøgn for pasienter og over 9 millioner polikliniske konsultasjoner, alt fordelt på over 100 000 årsverk, med en driftskostnad på 140 milliarder. Kommunehelsetjenesten har driftskostnader på nær 18 milliarder.

Høyspesialisert behandling, kompliserte pasientforløp, ulike nivåer og ansvarsområder. Alt bidrar til å skape en kontinuerlig risiko for at noe kan gå galt. Derfor må vi ikke late som vi blir overrasket over de mange sakene NRK har kommet med denne siste måneden, om manglende kompetanseoverføringer mellom avdelinger, om brudd i rutiner i håndteringen av pasienter i fare for selvmord, om farlig underbemanning, eller om sviktende oppfølging av pasientsikkerhet i sykehusstyrene. Selv om norske helsearbeidere gjør alt de kan for å forhindre feil i tjenesten, så vil det alltid være forbedringspotensiale i et så komplekst system.

Lære av, ikke repetere feil

Da er det avgjørende at vi jobber systematisk for å holde tallene for alvorlige hendelser så lave som mulig. I 2010 startet vi en kartlegging av pasientskader ved norske sykehus. Da fikk omkring 16 prosent av norske sykehuspasienter minst én skade som følge av behandlingen de mottok, eller manglende behandling. I 2011 startet vi pasientsikkerhetskampanjen, for å lære helsepersonell hvordan vi kan bedre tryggheten i tjenestene. Det som nå heter pasientsikkerhetsprogrammet har gitt resultater. I 2016 var tallet redusert til 14 prosent.

Hvor går så veien videre? Sakene jeg refererte til innledningsvis vitner om at vi fortsatt har et stykke å gå. Utfordringsbildet er preget av manglende læring på tvers av institusjoner, selv innad i samme institusjon, mange gjør samme feil flere steder uten at det fanges opp, og de vi har satt til å styre helseforetakene bruker dessverre ikke nok tid på det viktige pasientsikkerhetsarbeidet. Som Helsetilsynets direktør Jan Fredrik Andresen sier, man repeterer de samme kjente feilene.

Behov for mindre fragmentering

Helseminister Høie viser i denne debatten gjerne til sin nye undersøkelseskommisjon for helse- og omsorgstjenesten, et organ som på eget initiativ skal undersøke alvorlige hendelser i tjenesten. Samtidig fremmer regjeringen å legge ned meldeordningen etter spesialisthelsetjenestelovens § 3-3. Ordningen sørger for at alvorlige hendelser med pasientskader, eller fare for pasientskade, meldes til Helsedirektoratet. Jevnlig utgir direktoratet oppsummeringsnotater som viser hvor det er rom for forbedring.

Vi i Arbeiderpartiet mener statsråden her er går i feil retning. I Norge burde vi heller se til og lære av Sverige, der samordning av pasientsikkerhetsarbeidet er et langsiktig mål. Med den nye undersøkelseskommisjonen får vi nok et organ som skal gjøre forbedringsarbeid i helsetjenesten, i tillegg til Helsetilsynet, Helsedirektoratet, Statens legemiddelverk og Pasient- og brukerombudene. En slik fragmentering skaper usikkerhet om ansvar og bidrar til at viktige områder faller mellom alle stoler, slik Aftenposten har avslørt i tilfellet medisinske implantater.

Stortinget får årlig en melding om pasientsikkerhet, hvor den siste i rekken ble levert 14. desember i år. Meldingen er grundig og god, men en leser sitter igjen med inntrykk av at det nasjonale oppfølgingsansvaret er fragmentert. Nok et nytt organ løser ikke denne floken.

 Systematisk forbedring

Meldeordningen ligger i det minste under Helsedirektoratet, og kunne vært enda tettere koblet på det gode arbeidet i pasientsikkerhetsprogrammet, som nå videreføres av Helsedirektoratet etter at programperioden går ut. Den er ikke perfekt, men den trekker i retning av målet om kontinuerlig og systematisk forbedringsarbeid i helsetjenesten. Eksempelvis hadde ordningen allerede et år før NRKs gjennomgang av selvmordsaker identifisert de samme forbedringspunktene som NRK har kommet frem til.

Prioriteten i pasientsikkerhetsarbeidet bør heller ligge i å forbedre denne ordningen og det nasjonale forebyggende arbeidet, enn å lage nye organer for å skaffe data. For å si det enkelt, det er koblingen fra data til handling som mangler, ikke flere datainnsamlere.