Når kommunalsjefer og rådmenn sover i timen

Jeg tror ikke kommuneledelsen rundt om i landet nødvendigvis har villet sove i timen. Noen steder har de kanskje det -  men en stor del av problemet er nok at fagets kjernepensum er svært komplisert. Selv mange av oss praktiserende fastleger har brukt lang tid på å få oversikt over rammene vi arbeider under. De fleste av oss er selvstendig næringsdrivende, men samtidig har vi en avtale med kommunen. Vi er pålagt legevakt og bistillinger der kommunen opptrer som arbeidsgiver, og vi får våre inntekter hovedsakelig fra pasienter, HELFO og kommunen. Vi styres av et utall sentrale forskrifter og avtaler, der langt de fleste ikke har tatt hensyn til de faktiske forhold for en fastlege i 2018. Fastlegene arbeider nå i snitt 56 timer i uken, og arbeidstiden har økt med 7 timer ukentlig på bare 4 år. Balansen mellom næringsdrift og kommunal styring har vippet feil vei og vært medvirkende årsak til dette. Mange fastleger har selv bidratt til soveputen ved å si fra for sent. 

KS, enhetsledere, kommunalsjefer og rådmenn rundt om;  jeg har derfor, til en viss grad, forståelse for tretthet i timen- men nå er det på tide å våkne!  

Manglende innsikt?

Dere må våkne fordi mye av ansvaret for situasjonen vi er i ligger nettopp på deres bord! Det er ikke nok å peke mot Stortinget. Store deler av landet kan ikke tillate seg å vente på sentrale føringer, dersom de skal beholde fastlegene. Mange kommuner har investert minimalt i sine fastleger, både økonomisk og praktisk over lang tid. De samme kommunene har stilt økende krav om tilgjengelighet på sykehjem, oppdekning av legevakt og betjening av blant annet multidose og PLO (pleie- og omsorgsmeldinger). Fastlegene har naturlig nok følt ansvar for disse oppgavene, og sittende på hver vår tue har vi kanskje ikke hatt slagkraft eller energi til å forsøke å endre på situasjonen før bøtta var mer enn full.

Samtidig som oppgaveoverføringen og påleggene har økt, har flere kommuner vendt det døve øret til når lokale fastleger har bedt om tilrettelegging i en vanskelig periode. Alvorlig syke fastleger har fortalt om situasjoner der de ikke får permisjon eller vikar, og noen får i slike tilfeller tilbakeholdt basistilskuddet fra sin kommune. Dette har for enkelte ført til uholdbare situasjoner. Flere fastleger beskriver en hverdag der de balanserer helt på randen av stupet, og ofte har den utløsende årsak vært vanskelig kommunikasjon med kommuneledelsen.

Er manglende innsikt i fastlegehverdagen og fastlegeordningen noe av grunnen?

Hold på de erfarne fastlegene

Fastlegene er navet som fletter pasientens helsehjelp sammen. Samarbeidet med kommunale instanser er essensielt. Fastlegene holder, blant mye annet, styr på diagnoser, legemidler, hjemmesituasjon, kommunikasjon med hjemmesykepleien, deltagelse i ansvarsgrupper og samtaler med pårørende. Vi bemanner legevakten -  enkelte steder hele døgnet, andre steder på kveld, natt og helg. Dette gjør vi i tillegg til dagjobben vår, som allerede favner mer enn 100% stilling. Vi har bistilling på sykehjem og svarer på telefon fra det samme sykehjemmet på kveldstid. Vi bemanner helsestasjonene, og gir råd til helsesøstre og jordmødre. Mange av oss er tilgjengelige for alvorlig syke pasienter utover vanlig arbeidstid. En strøm av problemstillinger knyttet til de stadig sykere pasientene som utskrives fra sykehus, lander på våre skuldre. Samtidig skal vi drive en bedrift som står på stadig mer usikker grunn.

Alle disse oppgavene fortjener en kvalifisert fastlege som har overskudd til å gjøre en god jobb. Det krever at kommunen skaper et godt klima for fastlegeordningen lokalt, slik at man lykkes med rekruttering. Samtidig er det minst like viktig å fokusere på de erfarne fastlegene. Kommunene må ikke bare få inn nye spirer; de må også holde på de motiverte og trygge rollemodellene som skal vise vei for de yngre.

Alternativet er fastleger som må prioritere bort oppgaver, og der er vi nå. Det hjelper ikke å snu seg i senga og trykke på "slumreknappen" en gang til. Venter vi lenger nå, skaper vi grobunn for oppblomstring av private alternativer som retter seg mot de friskeste, mest ressurssterke pasientene på bekostning av svakere grupper. En slik utvikling kan bli umulig å snu.

Konsekvensen for kommune og befolkning vil være økende forskjeller i tilgang på helsetjenester, en kostbar vikarstafett, misnøye og uforsvarlighet.

Noen har lyktes

Det finnes kommuner som har lyktes. Det finnes gode eksempler på kommuner som har konstruktiv og tett dialog med fastlegene sine. Disse kommunene har sett verdien av et system der det fokuseres på gjensidighet og kommunikasjon. De føler et ansvar for sine fastleger og har skjønt at det å satse på gode arbeidsforhold for fastlegene fører til en stabilitet som er lønnsom på lang sikt. Fastlegene søker seg dit, og blir i stillingene sine. Dette gjør de blant annet fordi kommunen sørger for økonomisk trygghet, gjennom tiltak som dekning av utgifter til drift og utdanning. Fastlegene ønsker seg til disse kommunene som verdsetter faglighet, kvalitet og ikke minst fastlegene som ressurs.

Det er altså mulig!

Kjære fastlege, kjære kommune

Så til deg som er fastlege – sett deg inn i sentrale og lokale avtaler. Ta kontakt med kommunen, inviter til samarbeid og gi innsikt i systemet vi arbeider under. Kom med konstruktive forslag til forbedring i akkurat din kommune og kommuniser dine tanker om hvordan samarbeidet bør være. Oppfordre til samhandling, men still klare krav. Prioriter oppgaver når det er nødvendig for å verne om deg selv, og ikke minst for å kunne ta deg av de av pasientene som trenger deg mest.

Til dere i kommuneledelsen – kunnskap er som kjent makt! Strekk ut en hånd til de lokale fastlegene. Ta initiativ til samarbeid, vær ydmyk og sett dere inn i fastlegenes situasjon. Ikke sats på ensidig styring, men på gjensidig tillit og dialog. Dere kan bli dem som reddet kommunen fra vikarstafett, som sørget for fornøyde innbyggere med lik tilgang til helsetjenester, tryggere hjemmesykepleie, veldrevne sykehjem og stabile, kvalifiserte og glade fastleger!