Inga Marthe Grønseths blogg

Når fastlegene forsvinner

Denne artikkelen er mer enn fem år gammel.

På toget hjem fra allmennmedisinsk våruke er det mange tanker som gjør seg gjeldende. Å være tilstede under debatten rundt en fastlegeordning i åpenbar krise har virkelig satt følelsene i sving.
Nærmest fra første øyeblikk var alvoret i situasjonen merkbart både hos legeforeningen, foredragsholdere, paneldeltagere og kollegiet i salen.

Selv er jeg mektig imponert over engasjementet og stoltheten over faget som likevel satte stemningen for seminaret. Jeg slutter aldri å glede meg over det kloke kollegiet jeg får lov å være en del av. Dessverre må det imidlertid konstateres at store deler av yrkesgruppen nå uttrykker mer enn en bekymring for en forvitring av den unike norske fastlegeordningen. Man ser trusselen som reell og nærliggende.
Midt oppi dette opplever jeg heldigvis at debatten rundt samfunnsøkonomi, overdiagnostikk og særlig de mindre ressurssterke pasientenes ve og vel trumfer tankene rundt egen arbeidshverdag og privatøkonomi som naturligvis også må være en del av diskusjonen.

Markus Moe skrev i forrige uke en leder om toget med det todelte helsevesenet som snart forlater perrongen. Vi er der, og det blåses i fløyten. Hvor lenge til avgang spørres det i dag i debatten- og når svaret kommer er det ingen som snakker om år. Det må trekkes kraftig i nødbremsen skal vi klare å stoppe toget som akselererer raskere enn vi rekker å reagere.

Hva skjer så NÅR fastlegeordningen bryter sammen? Jeg håper så inderlig vi aldri får fasitsvaret. De første tegnene ser vi imidlertid allerede og bare 31% av fastlegene sa i Trønderopprørets undersøkelse at de sannsynligvis fortsatt er fastleger om 5 år om ingenting endrer seg. Allerede nå får fastleger, selv i sentrale strøk ikke vikar og mister muligheten til viktig oppdatering som kurs eller sykehusår. Pasienter i distrikt og kommuneøkonomien i grisgrendte strøk er ofre for vikarstafetter av varierende kvalitet. Neste steg er sannsynligvis betydelig verre for dem som trenger legen sin mest; I USA har man sett at det er de ressurssterke pasientene som blir prioritert når primærlegene blir få.  De som trenger det mest velges bort. I England er det enkelte steder umulig å få time- og der private tilbud ikke er tilgjengelige eller pasienten ikke kan betale for slike tilbud unnlater pasientene å søke helsehjelp. Alternativt er det den akuttmedisinske kjeden som blir benyttet med påfølgende overbelastning i spesialisthelsetjenesten. Den koordinerende funksjonen fastlegen har forsvinner og pasienter utsettes for fragmentert helsehjelp, mindre forebygging og sannsynligvis for betydelig overdiagnostikk.

Arbeidsledige blir vi nok likevel ikke. Det vil alltid finnes sykdom, behovene og kravene i befolkning øker i likhet med gjennomsnittlig levealder og i overskuelig fremtid vil det være et stort behov for leger.
Så hvor er det flotte kollegiet mitt om 5 år? Jeg håper virkelig at det ikke er fordelt på kommersielle klinikker med hovedsakelig ressurssterke pasienter i urbane strøk- men på fastlegekontoret med hjerte for faget der de fortsatt sørger for kontinuitet, koordinering og forpliktende omsorg for hele listepasienten. 

Da må vi imidlertid ikke stå stille med lua i hånda. Tanken om et felles løft satte stemningen i rommet i dag, nå må vi vise handlekraft og gi tydelig beskjed om at litt ikke er nok.  Mye må på plass, blant annet;

  • En balansert modell for utdanningskandidater der behovet i by og bygd og tilpasset den nye generasjonen leger blir ivaretatt samtidig som kontinuiteten og effektiviteten i en internasjonalt anerkjent ordning bevares.
  • Reduksjon i normtall som gjør fastlegen i stand til å levere kvalitet i behandlingen av sine pasienter i en tid med økende krav og oppgaveoverføring.
  • En grunnfinansiering som sikrer økonomisk trygghet ved å ta høyde for reelle utgifter.

Med bedre tid, strukturert utdanning og trygg økonomi vil muligheten til faglige løft og fokus på god drift av legekontor øke spesialitetens status og attraktivitet dit den fortjener.  Dette i kombinasjon med faktorer som større grad av allmennmedisinsk praksis under utdanningen vil trolig igjen gjøre medisinstudentene interessert i en karriere som fastleger.

Hver enkelt av oss må derfor legge ned en ekstra innsats og vise at vi mener alvor. Politikerne må vise slagkraft samtidig som legeforeningen forhandler og kjemper for ordningen som den aldri har gjort før.

Som leder i Allmennlegeforeningen Tom Ole Øren proklamerte- det er NÅ kampen begynner!

Powered by Labrador CMS