Allmennmedisin - en annenrangs spesialitet?

«En stolt fastlege!» lyder president i legeforeningen Marit Hermansens overskrift til hennes kapittel i Trønderopprørets «Håndbok om Fastlegeordningen».

Sveinung Stensland, helsepolitisk talsperson for Høyre skriver i sin blogg i Dagens Medisin at «Norge skal være stolte av fastlegeordningen». Befolkningen er generelt fornøyde og rangerer ordningen høyt.

Vi skal altså være stolte, men det krever sin kvinne (eller i et synkende antall tilfeller- mann). Det er kanskje ikke «in» å bli fastlege. Mange hører i løpet av studiet at «du er for smart til å bli fastlege», og det er ikke en uvanlig oppfatning at kun de som ikke evner å bli spesialister, ender i primærhelsetjenesten.

Pasienter som hører at man er i spesialisering lurer på om det gjelder kardiologi, nevrologi eller kirurgi. Spesialiteten allmennmedisin er ofte ukjent.

HELFO krever søknad om refusjon fra «relevant spesialist», og allmennmedisin regnes da ikke som en spesialitet. NAV godtar ikke erklæringer fra legen som kjenner pasienten best, og vil ha erklæring fra nevrolog eller psykiater.

På kurs, konferanser eller i sosiale sammenhenger blir man spurt «hva slags lege man er» hvorpå entusiasmen daler når «fastlege» er svaret.

«Hvorfor blir du ikke spesialist?» lyder spørsmålet. (Men jeg blir jo det, spesialist i ALLMENNMEDISIN!)

Årsakene til dette er sikkert mange; stor mengde administrative oppgaver, få mirakelkurer og tekniske prosedyrer og mange ikke-medisinske problemstillinger. Rekrutteringskrisen forsterker seg selv.

Yrket har et omdømmeproblem og rekrutteringen svikter ikke bare i Norge, men også i land som England, der overskrifter i de større avisene lyder «Only a fool would want to be a GP these days» og «Why don’t young doctors want to work in general practice?»

I Australia forsøker the Royal College of Australian General Practitioners å endre på dette med sin kampanje «I’m not just a GP, I’m your specialist in life». Befolkningen kan dermed glede seg over store postere med smilende primærleger på busser og trikker.

Men samtidig som vi kanskje føler oss litt undervurderte, opplever vi likevel daglig at den brede spesialiteten vår kan trumfe detaljert kunnskap om en tilstand. Ikke helt sjelden konferer jeg med relevant spesialist for etterpå å fravike rådet noe fordi det ikke passer for akkurat min pasient, basert på min kunnskap om vedkommende.

Vi har ingen grunn til å ikke føle oss gode nok. Yrkesstoltheten min er ikke kun basert på en magefølelse som sier at jeg og mine kollegaer er viktige. Vi har forskningen med oss!

Professor Barbara Starfield var en amerikansk barnelege som dedikerte store deler av sin profesjonelle karriere til forskning rundt primærmedisin- helt fram til sin død i 2011. Hun dokumenterte fordelene ved en sterk primærhelsetjeneste for pasienten, folkehelsen, spesialisthelsetjenesten og samfunnet som helhet.

I sine artikler beskriver hun hvordan primærleger sikrer lik tilgang til helsetjeneste for hele befolkningen. Hun belyser hvordan en sterk primærhelsetjeneste er assosiert med bedre folkehelse og redusert mortalitet relatert til alle årsaker, men også spesielt relatert til blant annet hjertesykdom, slag, kreft og barnedødelighet. 

• Mortalitet i sykehus er sterkere relatert til antall primærleger, enn den er til totalt antall leger per 100 sykehussenger.

• Behandlingen av vanlige sykdommer i befolkningen, som for eksempel pneumoni, er dyrere dersom den blir utført av spesialister i stedet for primærleger, mens utfallet er det samme.
  
• Internasjonale sammenligninger av helsekostnader viser at land med svakere primærhelsetjeneste har signifikant høyere totale helsekostnader.

Dette er bare noen av mange viktige, forskningsbaserte argumenter vi kan ta med oss.

Personlig har jeg alltid vært stolt av å være fastlege. Tilbakemeldinger fra pasienter som verdsetter nettopp oss fordi vi ivaretar hele dem og ikke bare en «liten del av kroppen» er gull verdt. Jeg er stolt når jeg får ullsokker, konfekt og blomster - men mest av alt når jeg må sette fram Kleenexboksen fordi pasienter gråter av lettelse over å ha blitt lyttet til. (Noen ganger får jeg til og med gleden av å stille en diagnose, gi en behandling og se pasienten bli HELT frisk fordi nettopp JEG satte symptomene i sammenheng).

Det å skulle vurdere en pasients symptomer i en kontekst som involverer kropp, psyke, sosiale kontakter, arbeid og utallige andre livsaspekter krever tålmodighet, pågangsmot, bred kunnskap og ikke minst mot til å leve med usikkerhet og manglende fasitsvar.

Det krever mot til å feile stygt og mindre stygt (jeg snakker av erfaring)- og evne til å gå videre etterpå.

Yrket krever evne til å takle et konglomerat av samarbeidspartnere med skiftende rutiner og retningslinjer og et visst entreprenørskap i forbindelse med drift av egen praksis. Til gjengjeld kan man glede seg over stor fleksibilitet (du kan sannsynligvis delta i barnehagens påskefrokost!), samarbeid med kloke kollegaer, action i passelige doser på legevakt og praktiske prosedyrer som småkirurgi.

Så kom igjen den som kan og tør- bli en stolt fastlege og «SPECIALIST IN LIFE»!  Det er fantastisk givende, viktig - og absolutt ikke for pyser!