Rehabiliteringsvarsko fra fysioterapeutene

Stikk i strid med Solberg I-regjeringens tiltredelseserklæring der de slo fast at de ønsket å styrke habiliterings- og rehabiliteringstilbudet, ser vi også i år at stadig færre får rehabilitering i spesialisthelsetjenesten. Dette er på den ene siden i tråd med samhandlingsreformens intensjoner, men på den andre siden stikk i strid med intensjonen, i og med at det ikke er sporbare tegn på en tilsvarende oppbygging i kommunene.

Tallene fra SAMDATA, som ble publisert gjennom Helsedirektoratet i går, viser en nedgang på 3.4 prosent i antall pasienter som rehabiliteres i sykehus. Antall pasienter som mottar rehabilitering i de private rehabiliteringsinstitusjonene er derimot stabilt. Vi ser altså en svekkelse av det offentlige tilbudet.

Tallene fra SAMDATA viser videre at det er relativt store geografiske forskjeller i rehabiliteringstilbudet, og forskjellene er økende. Det er flest pasienter som mottar rehabilitering i Helse Nord, med 13 pasienter per 1000 innbyggere, mens det er lavest i Helse Vest, med 8 pasienter per 1000 innbyggere. Det er bekymringsfullt at det er såpass store forskjeller, da geografisk tilhørighet virkelig ikke burde være førende for hvilke behandlingsmuligheter du får.

Men noe som faktisk bekymrer fysioterapeuter enda mer, er at det ser ut til at det nok en gang er tilbudet til pasienter med muskel- og skjelettsykdommer som forringes. 30 prosent av pasientene som får henholdsvis enkel døgnrehabilitering og dag- og poliklinisk rehabilitering har muskel- og skjelettsykdommer, og det er i disse tilbudene reduksjonen er størst.

Innbyggerne har en lovfestet rett til forsvarlig hjelp når de trenger det. Gjennom en koordinerende enhet skal kommunen ivareta innbyggernes behov for rehabilitering. Enheten skal være lett tilgjengelig, den skal tilby koordinator og individuell plan til dem som trenger det. Men hva er verdien av lovhjemling når velfungerende rehabiliteringstilbud i spesialisthelsetjenesten bygges ned, uten at tilsvarende tilbud i kommunene bygges opp? 

Nå er det derfor på høy tid at rehabiliteringstilbudet til pasienter med muskel- og skjelettsykdommer bygges opp i kommunene. Innsatsen må økes for å få flere rehabiliteringsplasser, og det må satses på høyt kvalifisert helsepersonell. Videre må kommunene også legge til rette for samarbeid mellom helsepersonellet og de andre aktørene, som er viktig for å få på plass velsmurte pasientforløp i kompetente rehabiliteringsprosesser. Den noe kraftløse opptrappingsplanen for perioden 2017-2019 må derfor vitaliseres gjennom en mer overbevisende finansiering.