La oss prate om sex(ologer)

Etter et par år tørr endelig pasientene mine å ta opp de intime problemstillingene. Her kommer min medisinske utdannelse ofte til kort. Nylig avdekket jeg en nærmest komplett mangel på sexologer i det offentlige helsevesenet. Nettopp den yrkesgruppen så mange pasienter egentlig trenger å prate med.

Jeg følger en flott bukett med pasienter som jeg har forsøkt å ta vare på etter beste evne siden 2018. De fleste arvet jeg fra to erfarne overleger. Det tar tid å bli godt kjent med pasientene, spesielt når man som sykehuslege får anledning til å møte de stabile pasientene tre kvarter en gang i året. På den tiden skal jeg forberede meg til møtet, hente pasienten, forhøre om siste familienytt, fornye relevante resepter, henvise til rehabilitering, vise siste års MR-bilder, gjennomgå blodprøvesvar, planlegge familieforøkelse (pasientens selvfølgelig), forklare rasjonale for moderne behandling, trøste nylige enkemenn/damer, gjennomføre (super)fokusert klinisk undersøkelse, gjennomgå samtykke(r) til studie(r), oppdatere nasjonalt register, fylle ut behandlingsskjema, bestille blodprøver, skrive et oppsummerende poliklinisk notat og avslutte møtet på en god måte. Jeg har sluttet å måtte unnskylde at jeg er forsinket, pasientene vet hvorfor.

Nå etter noen år merker jeg at pasientene er mer trygge på meg. Vi går oftere rett på sak når de kommer. De er forberedt og har tatt til seg rådet med å lage en liste med punkter i forkant (kognitive utfordringer er vanlig hos mange, og lister gjør det lettere å huske alt de ønsker å diskutere). Overraskende mange av mine pasienter, og stadig flere, har nå et fast siste punkt på denne listen. Dette temaet som de har kviet seg for å ta opp med noen, og aldri før turt å ta opp før nettopp nå. Noen lister seg forsiktig ut på samtalen, som for eksempel at de lurer på om det er normalt at man nesten ikke føler noe der nede. Mens andre er mer direkte og billedlige, som at tre doser med Cialis medførte en fantastisk natt med samboeren. Men hvordan kan jeg best hjelpe disse pasientene? Denne delen av faget har jeg jo ikke lært verken på studiet eller på morgenundervisning de siste årene.

Sexologer i Norge

Sexolog, denne myteomspunne tittelen – som vel er misbrukt av media i mange år – men som alle har hørt om. Via enkle og lett tilgjengelig sider kan man fint få oversikt over de mer enn 130 NACS(Nordiske Sexologforeningen)-godkjente sexologer. Da sexolog fortsatt ikke er en beskyttet tittel i Norge, har nemlig Norsk Forening for Klinisk Sexologi (NFKS) gått sammen med NACS og etablert denne sertifiseringen. NFKS krever 60 studiepoeng, ett år med relevant yrkeserfaring, i tillegg til treårig utdanning på høyskole eller universitetsnivå innenfor helse- eller sosialfag. Detaljer om NFKS kan leses på deres side som står linket nederst her. Jeg har ikke brukt mye på dette søket, men antar at det også finnes flere veier til sexolog-tittelen i påvente av at norske myndigheter etablerer en godkjenningsordning.

Så hvordan kan jeg som lege på et norsk sykehus henvise til en sexolog og gjøre dette innenfor hva som er etablert som forventet praksis av meg? Her om dagen forsøkte jeg å finne ut nettopp dette på Norges største sykehus, da jeg hadde en aktuell pasient som ønsket å bli henvist til sexolog. Vakthavende gynekolog visste om en tidligere ansatt (sexolog), som trolig hadde fått ny stilling på AHUS. Jeg fulgte da denne tråden og ringte videre til AHUS. Der jeg fikk opplyst at det var to med (bi)tittel sexolog som stod listet opp. Begge var ikke å få tak i, men den ene skulle være på jobb neste dag. Dagen etter fikk jeg til slutt kontakt med en av disse, som jeg hadde en entusiastisk samtale med om sexologer innen norske sykehus. Klinisk sexologi var visstnok et neglisjert fagområde, både i dag og historisk sett. Hun ledet meg imidlertid tilbake til mitt eget sykehus, der det skulle være to med ønsket tittel. Den ene med tilholdssted på Sunnaas (selvfølgelig skal det være det der), mens den andre var en stråleterapeut som hadde en avtale om 20% stilling som klinisk sexolog og som jeg visstnok kunne henvise til.

Allerede dagen etter jeg sendte henvisningen fikk jeg svar fra nevnte sexolog og stråleterapeut. Hun tok gledelig imot pasienten og skulle gjøre sitt til at den ble ivaretatt allerede om to uker – fantastisk! Det kom imidlertid frem at hun som eneste sexolog (foruten den på Sunnaas), i sin 20 % stilling, skulle forsørge alle pasienter med slike problemstillinger på Norges største sykehus (en stilling hun har innehatt i 16 år i samme stillingsgrad).

Mangel på synliggjøring

Jeg vil tippe at pasienten jeg henviste kun er toppen av isfjellet med problemstillinger innen somatisk sykdom og seksualitet. Hvor mange pasienter oppnår aldri den tryggheten til behandler at de tørr å ta opp det siste punktet på listen? Det er fortsatt tabubelagt å prate om sex som pasient. Noen grupper har imidlertid større fokus på dette etter hva jeg vet, som prostataopererte og ryggmargsskadede (igjen tilbake til Sunnaas), men dette er jo kun et mindretall av de som faktisk har slike utfordringer. Leger og sykepleiere flest anser jo heller ikke seksualitet som noe de umiddelbart tar opp med pasientene, for eksempel i en innkomstjournal. For å være ærlig venter jeg, som sikkert de fleste andre, på at pasienten skal ta opp dette selv. Det er ikke et punkt på min liste til den polikliniske timen, og uten å kjenne pasienten svært godt ville jeg følt at jeg trampet over en grense for de fleste pasientene om jeg skulle tatt opp dette for alle.

Norges største sykehus kan skryte og si at de har sexologer som følger opp somatisk sykdom og seksualitet, men det er vel kun på papiret. Her må jeg sitere nevnte sexolog (og stråleterapeut) som sier «Ingen vil tilrettelegge for, satse på eller bevilge penger og betale for kompetansen sexologene har. Min opplevelse er at det er flott å si utad at man har sexolog på huset, men tilretteleggelsen uteblir».

Håp for fremtiden

De unge pasientene jeg møter tar mye hyppigere opp problemstillinger rundt samliv og seksualitet. Dette er en trend jeg håper fortsetter. Da blir vi nødt til å møte pasientene på en bedre måte og med en forbedret oppfølging. På Norges største sykehus burde det vært en egen sexologisk seksjon, som kunne tilby spesialiserte tjenester til hele spekteret av sykdommer som finnes på avdelingene. I tillegg kunne de drivet med kunnskapsformidling og forskning, som visstnok er sårt tiltrengt innen somatikken.

Jeg endte opp med å måtte henvise min pasient til nevnte sexolog ved Kreftavdelingen. Hva kommer det til å stå på denne innkallelsen? Hvordan vil pasientene føle seg ivaretatt når de får en innkallelse for en slik tabubelagt problemstilling til en slik avdeling? Mitt håp er at flere pasienter med vansker innen seksualitet og samliv får hjelp til sine problemer på samme sykehus. Videre håper jeg at flere henvisninger fra meg og mine kollegaer vil synliggjøre den store mangelen på denne viktige kompetansen. La oss tilby flere av pasientene å prate om om sex, men da med sexologer...

Link til Norsk Forening for Klinisk Sexologi: https://www.nfks.no