Pasienteksamen i helsebyråkrati – nå er det nok!

I dag har jeg nok en gang fått høre om erfaringer fra drevne kronikere i det fantastiske norske helsevesenet. Du skal som pasient og pårørende være svært oppegående for å manøvrere deg gjennom våre offentlige helselabyrinter, bedre kjent som NAV, kommunehelsetjenesten og offentlige sykehus.

Jeg føler meg heldig som får møte mange unike mennesker med komplekse plager i mitt virke som lege, dette er jo lege-kallet vi alle så idyllisk glorifiserer. Ønsket er å være en trygghet for de kronikere som jeg følger og er kontaktlege for, og tidvis håper jeg også at jeg gjør en forskjell i det korte og lange løp i deres livsreise. Det jeg nå oftere får høre av tungt erfarte pasienthistorier gjør meg imidlertid tidvis oppgitt.

Parkeringstillatelse for forflytningshemmede – et privilegium for de få?

Til stadighet signerer jeg på søknader om HC-parkering og utformer de lekreste detaljerte legeerklæringer. Vi har utrolig flinke sosionomer knyttet til vår avdeling, men nå er de unisont frustrerte. Økte behandlingstider, avslag på avslag, gråtende pasienter og pårørende er blitt hverdagskost. Mange av mine pasienter har utmattelse som sin fremste plage. Jeg prøver å få de til å innse at de er en litt sliten 2009-modell av Think-bilen fra Aurskog-Høland. De må lade batteriene ofte, de når ikke så langt, batteriene blir gradvis dårligere og du må for all del passe på å ikke gå tom for strøm.

Dette fenomenet virker ikke å være mulig å forstå for de som sitter og vurderer HC-søknadene. Mange av pasientene klarer å karre seg 200 meter fra parkeringsplassen og til inngangsdøren på matbutikken, på tross av tosidig dropfot, ensidig blindhet og kronisk falltendens. Imidlertid vil det måtte medføre at de ikke orker mer resten av dagen, eller i verste tilfelle at de faller på veien og brekker lårhalsen på glattisen.

Brukerstyrt personlig assistanse

Nylig møtte jeg en hyggelig pasient, som på tross av alvorlige varige men fra en kronisk sykdom, har klart å fostre opp en flott familie og hatt ansvar for hjem og fritidsaktiviteter. Hun er rullestolbundet, og dermed følger det en del utfordringer i hverdagen. Jeg har fått tillatelse til å dele hennes frustrasjon fra det siste møtet, der godt over halvdelen av den gylne «timen» (=45 min) ble brukt på å trøste og berolige en fysisk og psykisk nedbrutt kvinne.

Brukerstyrt personlig assistanse, eller BPA forkortet, skal egentlig gi personer med stort hjelpebehov en større frihet til å styre tjenestene og hverdagen selv. De skal få hjelp av en assistent for å kunne fungere i hverdagen og få bedret livskvalitet, ordningen styres blant annet av pasient og brukerrettighetsloven paragraf 2-1 d. Min pasient hadde i mange år hatt denne ordningen med en tildelt tid på 25 timer per uke. Dette hjalp henne på trening, med husarbeid, matlaging, handling og personlig hygiene (do, dusj, stell).

Årsaken til det aktuelle sammenbruddet var at kommunesammenslåingen fra 1/1-20 ville medføre strammere økonomiske rammer, som dermed resulterte i et brev om at storkommunen nå hadde sett at hun kun hadde behov for 8 timer BPA per uke. Etter en omstendig klageprosess, flere legeerklæringer og detaljerte (svært utleverende) beskrivelser  av hva de 25 timene gav henne av normalisert livskvalitet, fikk hun økt den nye satsen til 10 timer per uke. De siste fire ukene hadde hun sovet svært dårlig, fått økte fysiske plager, nærmest kronisk hodepine og ødelagt alle juleforberedelser.

Mange av de jeg møter har BPA, langt de fleste lovpriser de ufaglærte assistentene som hverdagshelter. Det er forskjellen på en god og en dårlig dag. En uhensiktsmessig nedskjæring av dette tilbudet vil på sikt kunne medføre en eskalerende økning i pleie og omsorgsbehov for denne sårbare pasientgruppen. Her må sparekniven unngås. Da er jeg heller overbevist om at man gledelig betaler noen kroner ekstra i eiendomsskatt, eller halverer ordførerlønnen for å finansiere 10 ufaglærte BPA-stillinger.

Ergoterapeuter – en ettertraktet vare

Denne gruppen med eksperter finner løsninger når det oppstår et sprik mellom en persons helse og hverdagens krav. De muliggjør et aktivt liv selv for de med store fysiske utfordringer. De er et uvurderlig hjul i maskineriet som skal bistå når sykdom oppstår. Ved min seksjon har vi for tiden ingen tilgjengelig ergoterapeut, selv om behovet til de grader er tilstede. Visse bydeler i Oslo har heller ikke ergoterapeut, og henviser isteden tilbake til sykehusets ikke-eksisterende ergoterapeut. Så da står vi der, uten å kunne dekke over gapet i funksjonstap.

Tilbake til pasienten min med kronisk hodepine og søvnvansker, som også viste seg å ha en liste på åtte ting som ergoterapeuten i bydelen (en bydel med ergoterapeut) hadde fått tilsendt for to måneder siden. En av disse tingene var en ny elektrisk scooter, for å muliggjøre å komme seg ut av hjemmet når bilen ikke var tilgjengelig. Sist gang hun fikk ny, for 11 år siden, var ventetiden kun et par uker. Det viste seg at nedskjæringer og sammenslåing nå hadde medført en ventetid på opptil 5 måneder, og at søknaden hennes lå i en oppstablet søknadshaug og kom ikke til å bli tilsett før alle tidligere søknader var behandlet. Ny scooter kan hun da måtte vente på helt til våren, sammen med de syv andre tingene som absolutt ikke var unødvendige i hverdagen.

Tidstyv i hverdagen

Jeg burde kanskje ha ført et regnskap for hvor mye tid jeg bruker på søknader, erklæringer og telefonsamtaler for å løse opp i saker som nevnt over. Det er kjent at legestanden er dårlige på å skrive overtid, jeg er nok intet unntak. Jeg erkjenner at jeg ikke skal ha all makt over tjenester og «goder» til mine pasienter, noen skal også der gjøre en vurdering av min vurdering. Imidlertid føler jeg et behov for å si ifra når jeg til stadighet får høre historier om oppgitte pasienter, økende depressive symptomer og mangel på essensielle tannhjul i helsevesenet (i dette tilfellet ergoterapeuter).

Jeg ønsker meg en forutsigbarhet for meg selv, mine kollegaer og ikke minst pasientene. Enklere søknadsskjemaer hadde spart utallige timer, gjerne elektronisk så folk slipper å oversette skriften min fra gresk til norsk. Egentlig ønsker jeg jo å bruke den årlige timen min med pasientene på å hjelpe de med den kroniske sykdommen, ikke trøste og lytte på slike historier som jeg nå har hørt for mange ganger. Til slutt så ønsker jeg at pasientene ikke skal måtte grue seg til redusert antall timer med BPA fra første januar, snakk om dårlig julegave.... God jul!  

Referanser:

BPA: https://helsenorge.no/rettigheter/brukerstyrt-personlig-assistanse-bpa

Ergoterapeut: https://utdanning.no/yrker/beskrivelse/ergoterapeut

HC-parkering: http://www.nhf.no/rettigheter/parkeringstillatelse