En hyllest til mellomromslederne

Folkehelsearbeidet er komplekst og tverrsektorielt. Dette er en liten hyllest til de som får ting til å henge sammen og siloene til å samarbeid: folkehelsekoordinatorene.

Både i forkant av og i kjølvannet etter samhandlingsreformen valgte mange kommuner - selv om det ikke var lovpålagt - å opprette stillinger for folkehelsekoordinatorer. Allerede i 2011 hadde 74 prosent av kommunene en folkehelsekoordinator (1), og det økte til 85 % i 2014. Fylkeskommunene delte ut tilskudd og etablerte nettverk for de kommunene som fikk midler. I mange kommuner har folkehelsekoordinatorene vært spydspisser i folkehelsearbeidet, og det er skrevet flere rapporter der en har sett på hvordan ordningen har fungert (2-4). Man begynner nå å se resultater av arbeidet de har lagt ned:

• Økt tverrsektorielle forståelse for viktigheten av folkehelsearbeid
• Folkehelsearbeidet er mer strategisk forankret
• Oversiktsarbeidet har skutt fart
• Folkehelsearbeid har blitt en agenda som gjennomsyrer større deler av den kommunale organisasjonen

En ny frelsesarmé?

Til å begynne med var kanskje ordningen for mye preget av spreke damer i trikot som skulle få flere til å sykle til jobb og spise sunnere - litt som en ny frelsesarmé som skulle redde oss fra livsstilssykdommene. Derfor gikk det kanskje litt tungt til å begynne med - for mye pekefinger skaper bare trass. Men etterhvert har de funnet sin form. Folkehelsearbeidet krever samhandling horisontalt på tvers av sektorer og tema, og vertikalt mellom stat, fylke, kommune. Dette er godt beskrevet i en artikkel på kommunetorget.no (5). De har jobbet med å skaffe oversikt over befolkningens helsetilsatnd, ledet lokale folkehelseforum og sikret en felles forståelse blant ledelse og ansatte for hvilket ansvar og oppgaver kommunen har i henhold til folkehelseloven. De sier ofte at plan- og bygningsloven er kommunens viktigste verktøy og de bruker ord som er litt fremmede for oss i helsesektoren. Og det handler om å forstå sammenhenger mellom sosial ulikhet, helsetilstand, påvirkningsfaktorer og de mer grunnleggende eller bakenforliggende årsaker til helseulikhet, herunder politikk og styringsforhold. Folkehelsearbeidet er i sin natur komplekst og tverrsektorielt - hvordan skulle vi fått til dette uten noen som tok litt ekstra ansvar?

Mellomromsledere

Jeg er så heldig at jeg kjenner flere folkehelsekoordinatorer. De er stort sett kvinner, de har et brennende engasjement og er generelt veldig greie å ha med å gjøre. Jeg blir ofte imponert over hva de får til, og min opplevelse har over flere år vært at de ligger et hestehode eller to foran oss andre. Der vi er fanget av siloene våre har de sett nye muligheter for lenge siden. De er innovative, smarte og gode lagspillere. Folkehelsekoordinatorene er dessuten ofte gode på formidling, samskaping, innbyggerinvolvering, plan og styringsarbeid, ledelse, metodekunnskap og analyse. Men de aller viktigste egenskapene deres er kanskje at de er handlekraftige og gode historiefortellere. Vi trenger slike. En av dem sa til meg: «Man leder på en måte en fortelling og et perspektiv, og ikke folk og tjenester! Jeg oppfatter min rolle som en uformell leder, som en mellomromsleder som fyker rundt og målbærer ting. Men jeg er jo ingen formell leder». Jeg synes det er et godt ord: Mellomromsleder. Smak litt på det! En mellomromsleder står sjelden på førstesiden av avisa eller på toppen av pallen. De høster ikke så mye ære og berømmelse, men de er der i kulissene. Vi trenger gode mellomromsledere om vi skal klare å møte vår tids store og komplekse utfordringer, de såkalte wicked problems. 

Når ingen tar ansvar

Når alle har ansvar, tar ingen ansvar. Dette har vært, og er fortsatt, en utfordring i folkehelsearbeidet. Ingen etater eller tjenester i kommunene har folkehelse som øverste prioritet, og det er vanskelig å løfte folkehelse og forebygging når det brenner rundt deg. Det ble aldri etablert en skikkelig finansiering av folkehelsearbeidet i kommunene. Troen på at kommunene skulle satse mer på forebygging gjennom å spare penger på færre innleggelser på sykehus holdt ikke mål. Det kostet fortsatt mindre å reparere, og den kommunale medfinansieringen ble avviklet i 2015. Også på statlig nivå har det vært uklart hvem som egentlig hadde ansvaret for folkehelsearbeidet. Helseminister Bent Høie var bondefanget som sykehusminister, og bidro til å synliggjøre utfordringen da han - som svar på en kronikk her i DM (6) der det ble etterlyst et tydeligere lederskap innen folkehelse - sa at alle ministrene i regjeringen var folkehelseministre. Kanskje innså Høie selv ulempen i dette, i alle fall gikk det ikke lang tid før norgeshistoriens første folkehelseminister var på plass.

Med det har vi fått en mellomromsleder også på statlig nivå. Jeg håper hun videreforedler det arbeidet folkehelsekoordinatorene har startet på, og til og med løfter dem opp på pallen av og til. For det fortjener de!

Jeg heier på folkehelsekoordinatorene - og alle andre mellomromsleder som jobber og står på i kulissene.

Referanser:

1. Helgesen M, Hofstad H. Regionalt og lokalt folkehelsearbeid. Ressurser, organisering og koordinering. En baselineundersøkelse. NIBR; 2014.
2. Schou A, Helgesen M, Hofstad H. Samhandlingsreformens effekt på kommunen som helsefremmende og sykdomsforebyggende aktør. En nasjonal oversikt over status i kommuner to år etter reformoppstart med et spesielt blikk på innvandrerrike kommuner. Oslo: Norsk institutt for by-og regionforskning Oslo (NIBR); 2014.
3. Løset G, Veenstra M. Prosessevaluering av Samhandlingsreformen: Forebyggende helsearbeid i kommunene. Velferdsforskningsinstituttet NOVA; 2015.
4. Vedeld TH, Hege. Tilnærminger, modeller og verktøy i oversikts- arbeidet. En kunnskaps- oppsummering. NIBR; 2014.
5. Sæten G. Erfaringer med systematisert folkehelsearbeid i kommunen www.kommunetorget.no2015 [Available from: http://www.kommunetorget.no/Planlegging/Kronikk-og-debatt-2/Systematisert-folkehelsearbeid-og-internkontrollprinsippet-som-verktoy-/.
6. Rønnevik D-H, von Heimburg D, Donovan RM, Tellnes G. Hvem tar ansvaret? Dagens Medisin2018 [Available from: https://www.dagensmedisin.no/artikler/2017/04/07/hvem-tar-ansvaret/.