Historien om den faste stillingen

En kronglete vei

Historien om faste stillinger for LIS startet egentlig for over 100 år siden da Yngre legers forening (Ylf) ble stiftet. Den gang het det seg at Ylf skulle jobbe med «de uryddige ansettelsesforholdene som yngre leger opplever», et tema som på mange måter er like aktuelt i dag.

For å gjøre en lang historie noe kortere hopper vi til 2013 da det så som mørkest ut. På det tidspunktet var 95 % av alle LIS midlertidig ansatt og halvparten av disse var i vikariater. På en måte blir det forresten feil å kalle disse stillingene for vikariater, siden mange av «vikarene» egentlig ikke vikarierte for noen reell person. Vikariatene var dermed ulovlige, men ingen turte jo å si ifra om dette siden det ville bety kroken på døra for neste vikariat.

Uansett, disse svært midlertidige stillingene hadde gjerne en lengde på 3-6 måneder og opptil 1 år dersom man var heldig. Det var ikke uvanlig at man gikk fra vikariat til vikariat og videre til neste vikariat helt til man var ferdig spesialist. I gjennomsnitt fikk man som sykehuslege faktisk ikke fast ansettelse før man hadde rundet 41 år. Mange syntes dette var dumt, spesielt siden fast jobb var en lovfestet rett for store deler av det resterende arbeidsliv.

Det hele ble satt på spissen da noen hevdet at denne retten vitterlig måtte gjelde for de yngre legene også. Saken gikk helt opp til Høyesterett som fastslo at alle LIS ikke kunne regne med de samme rettighetene som andre arbeidsfolk siden de var å regne som «praksisarbeidere». Mange mente likevel at dette uttrykket passet svært dårlig med jobben som LIS faktisk gjorde i sykehusene. Innerst inne visste nok arbeidsgiversiden det samme. Dette ble eksemplifisert ved Haukeland hvor en del LIS etter dommen som hør og bør tok på seg navneskilt der det stod «praksisarbeider» med røde bokstaver. Dette førte raskt til stor oppstandelse fra arbeidsgiversiden som krevde at skiltene måtte fjernes med umiddelbar virkning. Vi måtte jo skjønne at det kunne skape usikkerhet hos pasientene dersom de fikk vite at de ble behandlet av praksisarbeidere.

Det hele endte derfor med at Legeforeningen måtte forhandle seg frem til faste stillinger med Spekter. Med andre ord måtte den lovfestede retten til fast ansettelse «selges» mot andre ting slik det gjerne er i forhandlinger, f.eks mot forverrede vilkår i form av arbeidstid, kompetanseutvikling eller lønn. Det måtte til slutt mekling til for at forhandlingene skulle komme i havn med Spekter. Meklingen fant sted på sensommeren i 2014 og resultatet ble heldigvis faste stillinger for LIS. Implementeringen av de faste ansettelsene skulle starte umiddelbart og senest innen 1.juli 2015. 

 En seier for pasientsikkerheten

Vi stanser den historiske framstillingen her og dveler litt ved betydningen av de faste stillingene. For faste stillinger var ikke bare en seier for stillingsvernet til de yngre legene, men også for pasientsikkerheten. Sterke ord, men ikke annet enn sannheten. Jeg skal forklare hvorfor med et sitat: «Vikariatet mitt går snart ut, så jeg ønsker ikke at vi skal ta opp denne saken akkurat nå».
Som foretakstillitsvalgt er det dessverre ikke sjelden man hører slike ord i forbindelse med varsling av uforsvarlige forhold. Det kan dreie seg om uforsvarlig vaktbelastning, diskriminering av gravide leger eller urettmessige sanksjoner.  Som ansatt i midlertidig stilling er man sårbar og man vil ikke risikere å være den som «lager bråk» når vikariatene skal fornyes. Med fast stilling ble vernet rundt den enkelte LIS betydelig styrket og man kunne begynne å bevege seg fra en fryktkultur til en åpenhetskultur.

Hvorfor så himla tregt?

Men gleden etter innføringen av faste stillinger viste seg likevel å være kortvarig.

Nesten tre år etter at faste stillinger ble en realitet, kunne man for noen dager siden lese om OUS hvor kun 15 % av alle LIS er fast ansatt (https://www.dn.no/nyheter/2017/05/22/1542/Arbeidsliv/oslo-universitetssykehus-mangler-oversikt-over-legene). Ledelsen der har ikke en gang oversikt over ansettelsesforholdene til sine 1100 LIS. Ifølge HR-avdelingen er årsaken den store mengden vikariater de har å holde styr på. Som HR-direktøren der sier: «Det som er krevende, er at det for gruppen Leger i spesialisering i OUS ofte er vikarer for vikarer for vikarer». For de 900 legene i midlertidige stillinger er nok dette vanskelig å akseptere som en god forklaring.

Men mye her gjelder ikke bare OUS. Over hele linjen, på tvers av de regionale helseforetakene, har man kunnet føle en generell motvilje til en rask og effektiv implementering av de faste stillingene. Hovedargumentet er at ting tar tid fordi de faste stillingene må dimensjoneres riktig i forhold til de andre midlertidige stillingene. Man spør seg likevel hvorfor ikke dette arbeidet ble satt i gang umiddelbart etter at forhandlingsløsningen med Spekter var klar høsten 2014. I dag er fremdeles den store majoriteten av LIS ansatt i midlertidige stillinger på nasjonal basis.

To viktige grunner

Hva er så grunnen til denne tregheten? Jeg tror det beror på minst to faktorer. For det første har det manglet en sentral strategi når det gjelder hvordan implementeringen skal foregå i praksis. Ved noen foretak og avdelinger har man valgt å nærmest konvertere alle LIS i utdanningsstillinger til faste stillinger. Andre steder har motsatt tilnærming blitt valgt ved at ingen blir direkte konvertert og fast stilling blir først utløst når en LIS er ferdig i sin utdanningsstilling. Den manglende nasjonale samkjøringen har bidratt til at implementeringen av faste stillinger har fått et amatørmessig preg over seg.

For det andre tror jeg mange ledere ønsker å beholde makten og fleksibiliteten i sine avdelinger så lenge som mulig. Derfor drøyer de med å åpne for faste ansettelser. De har rett og slett ingen incentiver for å gjøre det. Ved mitt helseforetak er det for eksempel en avdeling med 13 LIS leger hvorav kun 1 er blitt fast ansatt. De andre legene er fremdeles i midlertidige stillinger. Hvorfor har ikke flere av disse blitt fast ansatt siden faste stillinger ble innført i 2014? Er det for å opprettholde en fryktkultur?

En lykkelig slutt?

Trygghet og åpenhet er viktig ved alle arbeidsplasser, men har en helt spesiell plass innenfor helsevesenet. Det er av enorm betydning at ansatte er trygge i jobbene sine og tør å si ifra ved uforsvarlige forhold. Det kan være at det har skjedd en feil på en travel vakt eller at man tør å si nei når sjefen spør om du kan ta en vakansvakt etter en lang dag på post. Faste stillinger er nøkkelen til en slik trygghet og er til det beste både for de ansatte og for pasientene.
Derfor trenger vi mer av det politiske initiativet som Venstres Kjetil Kjenseth de siste ukene har vist ved å etterspørre informasjon om stillingsforholdene for LIS ved OUS. Virkelighetsbeskrivelsen han fikk gjennom Dagens næringsliv gjorde ham « skamfull, flau og oppgitt». (https://www.dn.no/nyheter/2017/05/23/2027/Arbeidsliv/-jeg-blir-skamfull-flau-og-oppgitt). Oppgittheten er nok en følelse som også deles av et stort antall LIS ved OUS.

En rask implementering av faste stillinger bør være i alles interesse, også arbeidsgivers. Jeg håper på en lykkelig slutt i historien om den faste stillingen.