Terje P. Hagens sykehustrøbbel

På oppdrag fra Helsedepartementet har helse- og husøkonom Terje P. Hagen forfattet en "ekspert-rapport" som gir "sykehustrøbbel for Høyre" (Aftenposten 14/3). Rapporten er et bestillingsverk, og bærer preg av det. Men det er likevel underlig hvordan professoren klarer å skrive seg helt bort fra realitetene i landene som omgir oss.

De fleste er enige om at kvaliteten på norske helsetjenester er jevnt god, bedre enn snittet i OECD, men ikke verdens beste som departementet gjerne slår om seg med. Problemet er at behovet er større enn tilbudet. Dette er ikke unikt for Norge, tvert i mot har ventetider vært et problem i de aller fleste land omkring oss.

Men noen land har fått bukt med kapasitetsproblemene. Dette fremkommer i OECDs rapport "Waiting time policies in the health sector, what works?". En fellesnevner for de som lykkes er økt tilbud gjennom samarbeid med private aktører, ideelle og kommersielle. I Danmark, Portugal og Nederland har man sett en kraftig reduksjon i ventetid, og i Tyskland er det i praksis ikke ventetid utover det som kreves for å planlegge behandlingen, heller ikke i akuttmottakene.

Gjennom de regionale helseforetakene har Norge, som en del andre land, en monopolsituasjon på leveranse av sykehustjenester. I tillegg har vi de senere år drevet en form for rasjonering, ved at sykehusenes "produksjon" begrenses gjennom oppdragsdokumentet. Når tilbudet ikke svarer til etterspørselen vil det da oppstå køer. Dette er ikke unikt for oss, men går igjen i alle land som velger lignende løsninger.

Hva skjer hvis vi øker tilbudet? Mange tror at dette vil føre til en ukontrollerbar vekst. Men lite tyder på at så er tilfelle. Riktignok øker etterspørselen, men kun med en tiendedel av økningen i tilbud. Behovet er ikke uuttømmelig. Friske ønsker seg ikke inn på sykehus. Ventetider kan ganske enkelt løses ved å øke kapasiteten.

Hvordan kommer så Hagen til sine konklusjoner? Han tar ikke hensyn til endringene som skjer når et monopol avløses av flere tilbydere av tjenester. Han legger også til grunn at forskjellen i effektivitet mellom private og offentlige aktører alene skyldes øyeblikkelig hjelp. Det er feil. I offentlige sykehus brukes mindre enn halvparten av legetiden i pasientrettet arbeid. Dette kan naturligvis gjøres bedre. Til sist lukker professoren øynene for de erfaringene som er gjort i land hvor man har fått til en bedre utvikling.

Kapasitetsproblemene i Norsk spesialisthelsetjeneste er ikke uløselige, og behovet er ikke uutømmelig. Det er imidlertid lite som tyder på at dagens monopolordning er veien å gå. Dette har nå vært forsøkt i 10 år, med Hagen som flittig brukt orakel. Men land som har valgt andre løsninger har langt på vei løst problemet.