Christian Grimsgaards blogg

Om Dales takk, 22. juli og Kardemomme by-orkester

Denne artikkelen er mer enn 10 år gammel.

Christian Grimsgaard

Christian Grimsgaard er overlege og varaforetakstillitsvalg for Legeforeningen ved Oslo universitetssykehus, der han arbeider ved Seksjon for hånd- og mikrokirurgi, Ortopedisk avdeling.

Avtroppende politisk rådgiver i HOD, Tord Dale, benytter overgangen til nytt departement til å takke for helsebyråkratenes innsats etter 22. juli. Takken er ganske sikkert berettiget. Men Dales avskjedshilsen etterlater et inntrykk av at han ikke helt har forstått hvorfor ansatte i sykehusene har vært oppgitte over innsatsen, ikke etter, men før 22. juli. I anledning Egners 100-års jubileum kan organiseringen i Kardemomme by bidra til forståelsen av organisering i sykehusene.

Et ensomt lyspunkt 22. juli var demonstrasjonen av at traumehåndteringen i hovedstaden var i verdensklasse. Egentlig ikke overraskende. Oppbyggingen av traumekompetansen på Ullevål har gått over flere tiår, og tilbudet har blitt bedre år for år.

Traumatologi er ingen egen spesialitet i norsk medisin, og det finnes derfor ingen dedikerte spesialister. Faget kan sammenlignes med et ensemble, hvor de ulike faggrupper og spesialiteter spiller ulike instrument. Aktørene har imidlertid dette som bi-gesjeft, de driver i sine respektive fagområder største del av tiden, men møtes så i traumesammenheng ved siden av sitt øvrige virke. Ikke ulikt organiseringen av Kardemomme by-orkester.

Dette samspillet er det ikke helt lett å få til å fungere. Ingen har egentlig hovedansvaret, og derved kan dette ramle mellom alle stoler. Men på Ullevål sykehus har de gjennom flere tiår hatt dirigenter som har brukt mye tid og krefter på å trekke inn alle de nødvendige fagmiljøene til et stort fellesskap for å bygge et godt akutt-sykehus. Det har vært en møysommelig prosess. Gradvis har man etablert faglige standarder, rutiner for samhandling og en rollefordeling som har sikret et topp faglig tilbud hele døgnet året i gjennom.

Sammenslåingen av sykehusene i hovedstaden har vært en utfordring for denne organiseringen. I det mye omtalte styrevedtak 108 ble det vedtatt at de spesialiserte funksjonen skulle samles ved Rikshospitalet. Hva da med traumatologien? - ble tidlig innvendt. I 2008 var svaret at da flytter vi også dette tilbudet. Ganske overraskende for de fleste involverte, for å flytte traumatologien ut av Ullevål er en enorm oppgave.

Traumehåndtering må bygges opp der folk jobber i det daglige, og å flytte traumene ville innebære flytting av salongen til barberer Sørensen og linjen til trikkefører Syversen, og mer til, nærmest en wipe-out av hele Kardemomme. Det ville kreve nybygg og investeringer til 10 talls av milliarder. Men, hvis det var en mulighet, så hvorfor ikke.

Tenkte man da. Nå vet vi at dette aldri var en mulighet. Ideen om å flytte traumatologien ble trolig født fordi de som satt på toppen ikke ante hva de snakket om. De ante ikke at dette var komplekst innvevet i hele det kirurgiske miljøet ved sykehuset, ja også i det medisinske. Da omfanget av en flytting ble klart for dem ble dette raskt lagt på is. Det var nok like greit.

Men ideen om å samle de avanserte funksjonene ved Rikshospitalet ble holdt varm. Noe måtte vi da få ut av dette prosjektet, ledelsen var sultne på resultater. Og derved var vi like langt. De siste årene har derfor vært en sammenhengende kamp for å skåne Ullevåls akuttfunksjoner fra all verdens sneversyn. Støttet av de overordnede vedtak har Oslo universitetssykehus sin ledelse forslått å flytte ut følgende virksomheter fra Ullevål; nevrokirurgien, thoraxkirurgien, plastikk-kirurgien, barnetraumatologien, barneintensivbehandlingen og kjevekirurgien. Alle viktige brikker i traumehåndteringen 22. juli, men også alle andre dager i året.

Fagmiljøene har skrevet og skreket, truet og tryglet. Rett før ferien 2011 gikk den gamle traumegeneralen Pillgram-Larsen ut og sa at han aldri før hadde fått beskjed om å gjøre et godt tilbud dårligere.

Etter 22. juli har ledelsen derfor sittet ganske stille. Endog departementet har vært varsomme med å fremheve egen innsats. Det har de gjort klokt i. Innsatsen i Oslo 22. juli kan ikke brukes til å lyse opp i departement eller helseforetakene. Realiteten er at hvis helseforetakets og vår politiske ledelse hadde klart å fullbyrde styrevedtak 108 før denne hendelsen ville traumehåndteringen ved sykehuset vært lagt i ruiner.

Vi ønsker alle å utvikle et best mulig helsetilbud, men er ofte uenige om hva som er riktig vei. Vi trenger mange flinke byråkrater i forvaltningen, og de gjorde ganske sikkert en formidabel jobb etter 22.juli. Men på denne mørkeste dagen i vår tid var det andres innsats som var avgjørende. Vårt alles Kardemomme by-orkester ble kalt ut, og de besto prøven. Æren bør likevel ikke bare tilfalle dem, men hele Ullevål sykehus og legevakta som har frembragt et slikt ensemble. Hurra for Kardemomme-by orkester. Og hurra for Ullevål sykehus!

Powered by Labrador CMS