Endelig tar verden diabetesbølgen på alvor!

Allerede på 1990-tallet spådde den australske forskeren Paul Zimmet at vi sto overfor en global diabetesepidemi som kom til å overgå HIV/AIDS-epidemien. Det skulle gå mange år før resten av verden tok advarslene hans på alvor.

Men nå, endelig, er diabetes ettertrykkelig satt på den globale agendaen. De 194 medlemslandene i Verdens helseorganisasjon (WHO) forpliktet seg nylig til en felles innsats mot den kraftige diabetesbølgen som skyller over verden. Etter tøffe forhandlinger ble en ny resolusjon vedtatt 24. mai under Verdens helseforsamling, WHOs øverste besluttende organ. For oss som har jobbet med behandling og forebygging av diabetes i mange år, er dette en nyhet som regelrett får det til å kile i pancreasen.

Kort oppsummert maner resolusjonen til en sterkere og felles global innsats for forebygging, diagnostisering, behandling og kontroll av diabetes, i tillegg til bedre forebygging og håndtering av risikofaktorer som fedme.

Dramatisk statisikk
Bakgrunnen for resolusjonen er dramatiske og alvorlige tall: Mer enn 420 millioner mennesker i verden har diabetes, og tallet øker raskt. Innen 2030 år vil trolig over en halv milliard mennesker ha diagnosen – altså så mange som hver tiende person i verden! Årsaken til veksten er dels at flere med diabetes type 1 lever lenger, men hovedsakelig at stadig flere har «vestlige» levevaner med energitungt kosthold og lite aktivitet, noe som forårsaker overvekt og høyere risiko for å utvikle diabetes type 2.

Diabetesepidemien har alvorlige økonomiske følger. Den presser helsevesenet i mange land, der flere dør en for tidlig død eller må behandles for diabeteskomplikasjoner. Mange får ikke diagnosen før de har måttet amputere en fot eller merker at hjerte og nyrer svikter. Nettopp derfor er forebygging et viktig moment i resolusjonen, og et skritt på veien mot å anerkjenne at myndighetene har et ansvar for folkehelsen. Mens beskjeden tidligere har vært at individet må ta seg sammen og leve sunnere, er denne resolusjonen en beskjed til myndigheter i alle land om at de må ta seg sammen og innse at veien mot bedre folkehelse går via en god interaksjon mellom samfunn og individ.

Elleville priser på insulin
Et annet viktig punkt i resolusjonen er tilgangen til bedre behandling. I hele verden er det mangel på kvalifisert helsepersonell for å behandle diabetes, og dette problemet må løses nasjonalt. Medlemslandene skal jobbe for å øke diabeteskompetansen i sine primære helsetjenester, og sikre at personer med diabetes får tilgang til behandlingen, medisinene og utstyret de trenger for å unngå alvorlig sykdom.

Dessverre ble ikke insulin omfattet av de sterkeste krafttakene i resolusjonen. Vi nordmenn er skånet fra å måtte selge oss fra hus og hjem for å få råd til insulin, eller i ytterste konsekvens dø fordi vi ikke har tilgang på denne livsviktige medisinen. Men i flere andre land – fra USA i vest til Mosambik i sør – dør personer med diabetes fordi insulin er for dyrt eller rett og slett ikke å få tak i. Land med fri prissetting, deriblant USA, kjempet imot og fikk hindret at resolusjonen skulle inkludere en åpen, obligatorisk registrering av insulinpriser. Landene ble likevel enige om et frivillig register. La oss håpe dette er et første steg på veien mot større gjennomsiktighet, som over tid kan påvirke prissettingen i en mindre kynisk retning.

Norge taler med to tunge
Nå er resolusjonen vedtatt på et papir, men å få den omsatt til handling krever en større innsats. Det kommer til å ta år, det kommer til å kreve endring. Som verktøy på veien har landene fått med seg «The Global Diabetes Compact», en handlingsplan for globalt samarbeid i kampen mot diabetes. Denne planen ble lansert av WHO i april, med Erna Solberg som én av fire talende statsledere.

Ironisk nok hadde Norge også en aktiv rolle i forhandlingen om resolusjonen. Jeg sier «ironisk» fordi denne rollen innebærer framsnakking av forebygging. Samtidig tar regjeringen nasjonale grep som ikke rimer med imaget utad. Norge har lenge ført en politikk der motstand mot avgifter har vært viktigere enn folkehelsen. Bare en ukes tid etter at resolusjonen ble vedtatt i WHO, går regjerningen med på å kutte i avgiftene på sukkerholdig brus her hjemme. Hvordan kan myndighetene forsvare å legge forholdene godt til rette for å usunne levevaner, samtidig som de internasjonalt har forpliktet seg til det motsatte? Fremover kommer Diabetesforbundet til å bruke resolusjonen for alt den er verdt i vårt arbeid for å påvirke politikerne i positiv retning.

Veien er lang fram mot en bedret situasjon, men dette er en oppløftende start. Vi vet at internasjonale vedtak har en virkning. Resolusjoner eliminerer ikke problemer, likevel er det ingen som bestrider det faktum at menneskerettighetserklæringen og Parisavtalen har satt viktige problemer på verdens dagsorden og hatt stor påvirkningskraft. Det at alle landene nå forplikter seg til å arbeide mot den kraftige diabetesbølgen, det er stort og noe vi må applaudere!