Mangfoldets muligheter

Denne uken arrangeres Mangfoldsuka og jeg vil benytte anledningen til å si noe om hva Diabetesforbundet og jeg som generalsekretær har lært gjennom vårt mangfoldsarbeid. På mange måter er Diabetesforbundet en tradisjonell norsk pasient- og brukerorganisasjon, men de siste 4-5 årene vi har jobbet aktivt for å nå ut til innvandrerbefolkningen med informasjon om diabetes, risikofaktorer og symptomer. Dette arbeidet har vært utfordrende fordi vi har prøvd oss frem i dels upløyd mark, og givende fordi det har gitt oss som organisasjon ny innsikt og nye muligheter.
Diabetes er en sykdom som rammer alle, på tvers av kjønn, alder, nasjonalitet og sosioøkonomisk status. Noen grupper er imidlertid mer utsatt enn andre. Det er spesielt høy forekomst av overvekt og diabetes type 2 i innvandrerbefolkningen, særlig blant kvinner fra Sørøst-Asia. Innvandrere fra land som Pakistan, Tyrkia og Sri Lanka har betydelig høyere diabetesforekomst enn både etniske nordmenn og andre vest-europeere. Diabetes er i seg selv en stor utfordring for både helsetjenesten og helsemyndighetene, men den raske økningen i diabetes blant innvandrere er en ny dimensjon ved denne utfordringen, som det tidligere har vært lite fokus på.
Hva har vi lært?

Vi har erfart at hovedutfordringen er å formidle informasjonen på en forståelig og nyttig måte. Tilpasset kommunikasjon er nøkkelen for å lykkes i dette arbeidet. Vi har også lært at vi må dra dit hvor folk er, tilpasse budskapet og ikke vente på at de bruker våre vanlige kontaktkanaler. Informasjon på nett må finnes på flere språk og man må stimulere til mer bruk av e-portaler. Da vil informasjonen bli brukt av mange flere - også pårørende. Å få tillit er avgjørende for vellykket kommunikasjon, derfor er det viktig å samarbeide med ressurspersoner fra innvandrermiljøene. For å nå bredt ut må man oppsøke ulike arenaer som helsestasjoner, lokale og religiøse møteplasser, i tillegg til å samarbeide med for eksempel radiokanaler på andre språk.
Diabetesforbundet har i dag bygget opp et team med veiledere som behersker ulike språk, reiser rundt og informerer om diabetes og helse. Disse medarbeiderne er en uvurderlig ressurs i arbeidet med å bygge relasjoner med ulike innvandrergrupper. Diabetes er en sykdom preget av myter og feilinformasjon, spesielt blant innvandrergrupper. Vi har erfart at i denne sammenhengen er muntlig informasjon ofte viktigere enn skriftlig; man må være til stede, forklare og svare på spørsmål. Gjennom det oppsøkende arbeidet kan vi gi oppklare og motarbeide myter og misforståelser.
I august kom nasjonal strategi for innvandrerhelse. Ett av hovedtiltakene her er at Helse- og omsorgsdepartementet skal styrke Diabetesforbundets arbeid rettet mot innvandrere. I går ble statsbudsjettet for 2014 lagt frem. Her ble det foreslått 2 millioner kroner til Diabetesforbundets informasjonsarbeid rettet mot innvandrere. Dette betyr først og fremst to ting: anerkjennelse og muligheter. For Diabetesforbundet er det en anerkjennelse av at dette arbeidet er viktig, det er nyttig og det møter et behov. Det gir også store muligheter for å bygge videre på det vi har startet med, forankre kompetansen dypere i organisasjonen og skape kontinuitet i dette arbeidet.
Det sies at mangfold gir muligheter. Jeg opplever at dette stemmer i aller høyeste grad. Gjennom vårt arbeid med innvandrere har vi fornyet oss, utfordret oss selv som organisasjon, skapt et utvidet fellesskap og mulighet for tilhørighet for flere enn før. Det å bli kjent med mennesker fra andre kulturer, møte andre tankemåter og bli kjent med deres utfordringer, påvirker oss hver eneste dag. Vi flytter fokuset ut, vi ser diabetesutfordringen i et annet, og større, perspektiv. Dette gjelder både for ansatte, tillitsvalgte og medlemmer – og alle vinner på dette. Vi vinner mer kunnskap og innflytelse, og ny lærdom gjør oss mer ressurssterke.