Å forvalte arven etter Fleming

Verdens viktigste medisin er i ferd med å tape kampen mot resistente bakterier. Antibiotikaresistens er ikke en fremtidsdystopi.

Hver dag står helsepersonell på norske sengeposter og intensivavdelinger og kjemper mot kranglete infeksjoner som i det lengste nekter å respondere på behandling. På de samme sengepostene ligger pasienter isolert på enerom under strenge smittevernregimer.

Behandling som ikke virker skaper usikkerhet og frykt. Isolasjon kan også skape ensomhet, som ofte forsterker vanskelige tanker. Hvor lenge må jeg være her? Blir jeg frisk? Dette er tunge belastninger på toppen av bakteriene som herjer i kroppen.

Fremdeles vinner legene, sykepleierne, medisinene og støttebehandlingen de fleste slag. Om resistensutviklingen fortsetter uten at vi får nye og virksomme antibiotikum i verktøykassa, vil tapene bli flere. Da kan vi stå maktesløse i møte med infeksjoner og komplikasjoner som flere generasjoner før oss har hatt virksomme botemidler mot.

Selv om vi er gode, må vi bli bedre

I regjeringens handlingsplan mot antibiotikaresistens er målet å redusere antibiotikabruken i Norge med 30 prosent innen utgangen av 2020. Målet er oppnåelig, men det vil kreve en dedikert innsats fra oss som helsemyndigheter, fra helsetjenesten og ikke minst fra befolkningen. Vi har bare fire år på oss.

Norge er i en privilegert stilling sammenlignet med de fleste andre land. Fortsatt er resistensforekomsten i sykehusene lav. Dette skal alle landets restriktive, dyktige leger og gode smittevernregimer ha en stor del av æren for. Likevel bruker vi for mye antibiotika.

Sykehusene står kun for 9 % av totalforbruket, men forbruket av bredspektret antibiotika er for høyt. I sykehusene er målet derfor å redusere bruken av bredspektret antibiotika med 30 prosent. Sykehusene har fått i oppdrag å opprette egne antibiotikateam som skal etterrøke forskrivningspraksis og drive kontrollarbeid internt. Noen var raskt på ballen og er godt i gang med dette arbeidet, andre steder går det saktere.

Ett av sykehusene som både kom tidlig i gang og allerede ser resultater er Voss sjukehus. Engasjerte fagfolk sørget for økt oppmerksomhet om antibiotikabruk generelt, og bruk av bredspektret antibiotika spesielt. De foreløpige resultatene er positive, og tyder på en klar reduksjon i bruken av bredspektret antibiotika.

Fremfor alt viser dette eksempelet at oppmerksomhet, engasjement og innsats nytter.

Mest å hente i primærhelsetjenesten

Nær 90 prosent av all forskrivning skjer i primærhelsetjenesten, og den største andelen forskrives til behandling av infeksjoner i øvre luftveier. Som del av handlingsplanen har vi derfor en rekke tiltak som sammen skal bidra til å kutte forbruket. Kollegabasert veiledning og kunnskapsbaserte oppdateringsvisitter (KUPP) er to konkrete tiltak. Nylig fikk Statens legemiddelverk også på plass antibiotikavarsler i EPJ for å minne om å vurdere muligheten for å velge smalspektret fremfor bredspektret. På myndighetssiden jobber vi i tillegg med å forkorte gyldighetstiden på antibiotikaresepter til to uker, redusere pakningsstørrelser og tilgjengeliggjøre smalspektret antibiotika tilpasset barn.

Kommunikasjon i møtet mellom lege og pasient er også helt sentralt dersom vi skal nå 30-prosentmålet i primærhelsetjenesten. Denne høsten har vi undersøkt kunnskapen i befolkningen, og kan notere oss at pasientene både er opplyste og opptatt av resistens. Hele 64 prosent svarer at antibiotikaresistens er det mest alvorlige helseproblemet verden står overfor. Likevel svarer én tredel at de ønsker antibiotika dersom man blir fortere frisk, og 13 prosent mener legen bør gi antibiotika dersom pasienten selv mener de trenger det.

Som pasienter må vi derfor stole på legens vurdering og ikke smøre ekstra tykt på når legen spør hvor lenge vi har vært syke og hvor ille det er. Vi kan følge enkle, gammeldagse smittevernråd som å vaske hender, hoste i albuen og gjennomsteke kylling og kjøtt. Vi kan følge vaksinasjonsprogram og vaksineråd.

Som leger kan vi ta oss mer tid til å forklare pasienten hva som er forventet sykdomsforløp, og at det meste går over av seg selv. Vi kan ta oss tid til å forklare at antibiotika ikke virker mot virus, og at god egenomsorg ofte er den beste og riktige medisinen også ved andre betennelsestilstander enn forkjølelse og influensa.

Pasientene er ikke ute etter reseptblokken

Pågående forskning antyder at norske pasienter ikke nødvendigvis går til legen fordi de ønsker antibiotika. Det er legens kompetanse og ikke reseptblokk som er målet, og viktigst er det å få avklart at sykdommen ikke er farlig. God og ærlig kommunikasjon mellom lege og pasient er derfor helt sentralt i arbeidet med å redusere unødvendig antibiotikabruk, i kombinasjon med riktig diagnostikk og god, målrettet behandling basert på faglig indikasjon.

Mange leger forteller likevel at de føler på et press om å iverksette behandling. Dette må vi ta på alvor. Vi tror at den beste behandlingen mot dette presset er ytterligere kunnskap i befolkningen.

Derfor ruller vi i dag ut en informasjonskampanje som vi endatil velger å kalle nasjonal dugnad mot antibiotikaresistens. Jeg vil hevde at vi som samfunn sjelden har hatt større bruk for den dugnadsånden som ligger så dypt forankret i samfunnet vårt. Antibiotika er kanskje det mest betydningsfulle enkeltbidrag til medisinen noensinne.

 Arven etter Alexander Fleming må beskyttes, og verdiene i boet forvaltes med den største omhu dersom det skal bli noe igjen til neste generasjon.