Den svingete veien

 «The long and winding road» er det en Beatles-sang som heter. Litt lengselsfull, men full av håp. Det oppsummerer vel også erfaringene med samhandlingsreformen fire år etter at den ble satt ut i livet. Det er mange ting å glede seg over i utviklingen, men det er et bilde av en litt svingete vei som tegnes i rapporten Samhandlingsstatistikk 2014-2015 som Helsedirektoratet publiserte torsdag 18. februar.

Det gjennomføres en betydelig innsats i norske sykehus og kommuner for å gi pasienter og innbyggere behandling og omsorg av høy kvalitet. Hver dag gjør flinke helsearbeidere sitt beste for at pasientene skal få den behandlingen de trenger og bli tatt godt vare på.

Men på systemnivå kan - og må - vi bli bedre. Både ressurssituasjonen og pasienttilstrømmingen vi ser i årene som kommer krever det.

Stadig færre pasienter blir liggende på sykehus etter at de er ferdig behandlet. Liggetiden på sykehus etter at pasienten er meldt utskrivningsklar har gått betydelig ned fra 2011 til 2015. Det gir bedre gjennomstrømning og plass til å gi flere nye pasienter behandling, og er helt i tråd med samhandlingsreformen.

Kommunene skal ta imot pasientene som er ferdig behandlet på sykehus. Det øker presset på kommunene og de kommunale ressursene. Men er det kommunale tjenestetilbudet godt nok? Riksrevisjonen rapporterte nylig at kapasiteten i det kommunale tjenestetilbudet ikke har økt nevneverdig i løpet av samhandlingsreformens fire første år. Det gir grunn til bekymring. For antallet pasienter som kommunene skal ta seg av vil fortsette å øke i årene som kommer, og alle har krav på et verdig og kvalitativt godt tilbud.

I dette perspektivet er det litt bekymringsverdig at kommunene bare utnytter 36 prosent (landsgjennomsnitt) av kapasiteten i det kommunale tilbudet om øyeblikkelig hjelp med døgnplass, som det fra 1. januar i år ble obligatorisk for alle landets kommuner å tilby.

Kommunene har mange, og får stadig flere, oppgaver. Ressursrammene er stramme. Derfor er det rasjonelt forståelig at kommunene har stor oppmerksomhet på kostnader. Samtidig må pasientenes hensyn veie tyngst i forhold til hvilke helsetjenester kommunene tilbyr. Intensjonen med å opprette et kommunalt tilbud for øyeblikkelig hjelp var at pasientene skal tilbys hjelp der de bor. Dette må være en ambisjon som står fast, og som det er ønskelig at kommuneledelsene rundt om i landet også tar del i. Kommunene har også fått økonomisk støtte av staten til å etablere dette tilbudet, og det forplikter.

Et annet trekk som er tankevekkende er innretningen av de tilbudene som gis i kommunene. Vi ser at de yngre årsklassene under 67 år mottar en stadig større andel av helsehjelpen i forhold til de eldre over 67 år. Vi vet ikke nok om årsakene til disse vridningene. Men det er all grunn til å ha oppmerksomhet også på tilbudene til de aller eldste, og de mest hjelpetrengende (uavhengig av alder). Dette omfatter grupper som kan være ressursmessig svakere enn de yngre og yrkesaktive, og derfor i større grad behøver at noen passer på deres interesser.

Tallene som rapporteres inn til Samhandlingsstatistikken gir oss ikke tilstrekkelig informasjon om kapasiteten og kvaliteten på de kommunale tjenestetilbudene. Vi vet ikke nok om hvilket tilbud pasientene får når de skrives ut fra sykehusene. Vi har ikke like gode styrings- og kvalitetsdata fra kommunene som det vi etter hvert har fått i spesialisthelsetjenesten.

Reinnleggelser innen 30 dager etter utskriving er et mye brukt kvalitetsmål. Hvis en utskrevet pasient må reinnlegges på sykehus kan det tyde på at kvaliteten på helsehjelpen ikke har vært tilstrekkelig god, enten på sykehuset før utskriving eller i kommunen etter utskriving. Analysene i Samhandlingsstatistikk 2014-2015 viser en sammenheng mellom sannsynligheten for reinnleggelse og hvor lenge pasienten har vært på sykehus før han eller hun ble meldt utskrivningsklar. I perioden fra 2011 til 2015 gikk gjennomsnittlig liggetid før pasienten ble meldt utskrivningsklar ned fra 8,8 til 6,5 dager. Andelen reinnleggelser av utskrivningsklare pasienter økte fra 2011 til 2014, og var stabil i 2015.

Helsedirektoratet gjør mye for å møte og avhjelpe de utfordringene vi ser at sykehus og kommuner sliter med. Vi bygger løpende ut det nasjonale kvalitetsindikatorsystemet (NKI). Per i dag er det i alt 97 nasjonale kvalitetsindikatorer som vi kan vurdere den behandlingen og omsorgen som gis ut fra. Den 25. februar utvides NKI-systemet med 10 nye indikatorer, slik at totalen da blir 107, og vi vil fortsette å utvide dette systematiske kvalitetsarbeidet også i tiden fremover.

I tillegg til kunnskap om tjenestekvalitet behøver både kommunene og de statlige delene av helsetjenesten bedre styringsinformasjon om pasientene og pasientforløp. For å skape pasientenes helsetjeneste behøver vi også å vite hva pasientene trenger, når i forløpet de trenger det, og hvordan helsetjenesten best kan adressere disse behovene.

Vi har siden 2008 hatt et nasjonalt pasientregister (NPR) som gir oss god informasjon fra spesialisthelsetjenesten. Med samhandlingsreformen og det økende ansvaret som kommunene har fått for pasientene, behøver de også bedre styringsinformasjon. Helsedirektoratet har fått i oppdrag av Helse- og omsorgsdepartementet å utrede og etablere hvordan et kommunalt pasientregister (KPR) kan bygges opp og forvaltes. Arbeidet er godt i gang. Regjeringen vil etter planen forelegge Stortinget nødvendige lovforslag med videre nå i vårsesjonen. Kanskje kan vi se en første versjon av KPR iverksatt allerede i 2017.

Med KPR på plass i fremtiden (vi kan nok ikke vente alt i første versjon) vil helsetjenesten ha en enda bedre oversikt over pasientforløpene, og enda en sving vil være tilbakelagt på veien mot det felles målet: God helse og gode liv for alle som bor i Norge.