Formynderstaten

I blant blir vi lykkelige selv om vi gjør noe som vi vet ikke er sunt. Forbud og formynderi fratar oss både frihet og ansvar.
Før var smittsomme sykdommer den store fare for befolkningens helse. I dag seiler livsstilssykdommer opp som helseutfordring nr. én. Kols, diabetes, høyt blodtrykk, kreft og sykelig overvekt – alt påvirkes av våre valg og vaner. Målene for folkehelsepolitikken er derfor klare: Folk bør spise sunnere, trene mer, røyke mindre og begrense alkoholforbruket.
Skal vi lykkes, må politikken spille en rolle. Spørsmålet er hvilken, og hvordan. Det er i debatten om virkemidler, at vi nå ser en fremmarsj for overformynderiets ideologi. Gjennom tvang, snarere enn tilrettelegging og råd, forsøker den rødgrønne regjeringen i flere saker å tvinge folket inn på den "sunne" vei.
Selv om vi er enige om enkelte målsetninger, ser jeg her en farlig utvikling. Utviklingen skyldes en uheldig allianse, mellom et prinsippløst og målorientert byråkrati, og reguleringsivrige rødgrønne politikere som aldri har satt grenser for politikk.
Vi fratas slik ansvar for egen helse. Her overkjøres viktige prinsipper om frihet, og enkeltmenneskets rett til å styre eget liv. I verste fall virker det hele mot sin hensikt.
Godteforbud
Aps helseminister Anne-Grethe Strøm-Erichsen tok nylig til orde for å forby Kinderegg og nekte Diplom Is å annonsere på Norway Cup. Hun snudde etter refs fra sjefen, men leser vi hva regjeringen har sendt på høring, står det samme der.
Dett er et av mange eksempler på at når regjeringen ser at mange folk velger usunt, skal de med lover, avgifter, forbud og tvang tvinges til å velge sunt.
Røykeproblemet
Forslag til ny tobakkskadelov viser det samme. Røyking er et problem, for røykere og for samfunnet. Men mål helliger ikke alltid middel. Regjeringen vil nå gjøre Norge til et "tobakksfritt samfunn". Det er enten urealistisk eller skadelig.
For eksempel åpner regjeringen for i lov å verne barn mot passiv røyking. Det høres fint ut. I praksis betyr det å nekte røykere med barn å røyke hjemme. Det går altfor langt, og hvordan skal det håndheves?
I tillegg foreslår de "tobakksfrie" arbeidsplasser i helse- og skolevesen, fordi de ansatte har et "særskilt ansvar" som "rollemodeller". Ansatte på skoler og sykehus vil nektes å røyke i arbeidstiden, selv i det skjulte i pausene sine. I USA har man eksempler på lærere som har fått sparken fordi elevene har sett sine "rollemodeller" fulle. Vi er ikke der i Norge, men argumentene lyder kjent.
Solarium
Nå innføres aldersgrense 18 år på solariumsbruk. Deretter kommer krav om bemanning for å kontrollere om det følges. Det betyr slutten for mange solstudioer. Nå skal statens solvakter, ikke foreldre, ta ansvar for tenåringers solvaner.
Pappvin
Den rødgrønne regjeringen er bekymret over økt salg av pappvin. Sp-politiker Kjersti Toppe mener nå vi må vurdere et forbud mot pappvin. Regjeringen har ikke tillit til at vi klarer å telle glassene uten at vi ser at det minker i flasken.
Sykt å være frisk
I forslaget til ny fastlegeforskrift er regjeringen bekymret for en ny gruppe mennesker: de som går lite til legen. De foreslo derfor å pålegge fastlegene å selv oppsøke de som sjelden ba om time. Staten tror ikke oss, om vi lar være å gå til legen fordi vi føler oss friske.
Ingen grenser for politikk
Det summen av disse tiltakene viser, er en regjering som alltid lar friheten tape i kampen mot det noble politiske mål. Felles for dem er at de forsøker å nå et godt og verdig mål, men i desperasjon etter kjappe resultater overkjører alle prinsipper om folks rett til å styre egne liv.
Da Stortingets helsekomité i fjor behandlet en ny folkehelselov, bemerket de borgerlige partiene samlet at "individers rett til å ta frie valg og plikt og rett til å kunne ta ansvar for eget liv, gjør at folkehelsemessig gevinst ikke alene og i seg selv kan legitimere et politisk tiltak."
Dette nektet de rødgrønne å signere på. Men mener de virkelig at folkehelseeffekt er det eneste argumentet som teller når frihet skal begrenses? I så fall er vi på gal vei.
Fratar den enkelte ansvar
Problemet med å frata folk frihet, er at man også tar fra dem ansvar. Jeg mener at frihet ikke bare har egenverdi, men også en positiv effekt. Det viser tillit. Det er å si at man må ta vare på seg selv, ikke alltid skylde på samfunnet. Når overvekten øker, er det ikke bare å skylde på at staten gjør for lite. Vi må starte med oss selv.
Folkehelsepolitikk trengs
Jeg mener selvsagt at folkehelsepolitikk behøves, og kan være effektivt. Økningen i livsstilssykdommer skal vi ikke stille se på. Folkehelsearbeidet må styrkes ved å legge til rette for at man selv kan ta valg som er gode. Vi er alle enige om at det kan gjøres ved også å bruke lover og regler, skatter og avgifter, insentiver og holdningskampanjer.
Forskjellen på Høyre og regjeringen er denne: Vi mener inngrep i folks frihet krever en begrunnelse. Det vi gjør skal ha en effekt, være det beste alternativet og privatlivet må ikke krenkes. Vi mener ikke at folk alltid vet sitt eget beste, men stort sett vet de det bedre enn staten. De som trenger hjelp skal få det. Andre klarer seg best uten.
Det er disse prinsipielle spørsmålene helseministeren fra Ap igjen og igjen avslører at hun ikke stiller, når byråkratene legger nye reguleringsforslag på pulten hennes. Derfor fikk hun Kindereggfadesen sin – fordi hun ikke skjønte at å forby Kinderegg er å gå for langt. Forbud er det universelle rødgrønne svaret på alt som ikke er helt bra.
Det kan være vi lever noen måneder lengre i et land der det ikke er rom for en gammel tobakksbutikk på hjørnet, pappvin på hytta og noen timer solarium etter nok en regntung sommer. Men vil vi leve noen måneder ekstra i et slikt land?