Krefttallenes klare tale

Flere får kreft, men heldigvis er det også stadig flere som overlever. Vi kan ta grep som i fremtiden gir færre krefttilfeller og gjør flere friske. Noen kan vi alle ta som individer, men hovedgrepene må tas på samfunnsnivå.

Over 31.500 fikk kreft i fjor. Det betyr at mer enn 85 personer får kreft hver dag. Før vi dukker ned i analysene av Excel-arkene, må vi ikke glemme at bak hvert eneste tall, står et menneske. En skjebne. Og hvis du får kreft, rammes alle rundt deg. Alle kjenner noen som har eller har hatt kreft.

Et faktum er også at kreft er en av våre mest dødelige sykdommer. Nesten 25 prosent av alle som dør i Norge, dør av kreft. Men det er lyspunkter. Før var en kreftdiagnose synonymt med en dødsdom. Slik er det heldigvis ikke lenger. De siste 40 årene har det vært mer enn en firedobling i antallet kreftoverlevere.  Stadige fremskritt innen forskning har gitt oss nye og bedre behandlingsmetoder.

Hovedårsaken til at krefttallene øker – og vil fortsette å øke – vet vi. Det har en klar sammenheng med at vi som befolkning blir eldre. Halvparten av de som får kreft er over 70 år. Jo lenger du lever, jo større er risikoen for å få kreft. Kreftregisterets prognoser tilsier at vi vil bikke 40.000 krefttilfeller om mindre enn 15 år.

Dette gir oss mange utfordringer. Først og fremst må vi legge til rette for at de som får kreft får den aller beste behandlingen. 2015 har vært et år for historiebøkene i så måte. Pakkeforløp for 28 ulike kreftdiagnoser er innført. Fastsatte «bruksanvisninger» som skal gi pasientene en trygt, forutsigbart, og ikke minst et etterprøvbart behandlingsforløp. Pakkeforløpene må få tid til å gå seg til, men vi er godt ute av startblokkene, og det rapporteres om gode «mellomtider».

Tidlig diagnose er også et stikkord. Det må utdannes flere radiologer og patologer, og flere kreftspesialister. Fastlegene er også krumtapper i denne «kreftens verdikjede». Og det må satses på forskning og innovasjon innen helse.

Når stadig flere overlever kreften, betyr det også at stadig flere lever med kreften. Et reddet liv skal også leves. Det handler om alt fra tilgang til livsforlengende medisiner via tilrettelegging av arbeidslivet til omsorgen du bør få i kommunen din.

Kreftformene som øker mest, har sammenheng med levevanene våre.

Dette er heller ingen overraskelse. Verdens helseorganisasjon har slått fast at så mye som ett av tre krefttilfeller er livsstilsrelatert. I samme åndedrag, er det grunn til å minne om resten av regnestykket – at 2/3 av kreftilfellene ikke kan forklares. Kreften rammer blindt. Det handler om gener og mye om uflaks. Ingen skal gå rundt med årlig samvittighet dersom man får kreft. Ingen kan gardere seg mot kreft, men man kan gjøre valg som reduserer risikoen.

Vi vet hvordan vi bør handle på individnivå – alle har et ansvar for egen helse – og for våre barns helse. Det handler om å stumpe røyken eller ikke å begynne, om å bevege seg og ha et sunt og balansert kosthold, begrense alkoholen samt å følge de masseundersøkelsesprogrammene man blir innkalt til.

På dette området må det informeres og motiveres. Fingeren må løftes – ikke pekefingeren, men vi må vise tommelen opp for at det lønner seg å ta sunne valg. En hovednøkkel til bedre helse er nettopp å øke denne kunnskapen. Gode levevaner legger grunnlag for et godt liv. Det burde jo være motivasjon nok i seg selv.

Men gulrot er bokstavelig talt ikke nok. Historien har vist oss at også pisken må hentes frem skal man lykkes i folkehelsearbeidet. Myndighetene må legge til rette for at hver enkelt av oss kan ta sunne valg. Det er helse i all politikk. 

Vi må jobbe bredt. Det er over hundre år siden legene første gang advarte mot skadevirkningene av tobakksrøyk. Det tok lang tid å kjempe mot tobakksindustrien og å øke kunnskapen. Først nå begynner vi å se resultatene. De viktige grepene vi har tatt innen tobakksområdet de siste 40 årene, har allerede halvert røykingen, og vi ser nå heldigvis konturene av en røykfri generasjon. Dette er resultat av langsiktig arbeid – et arbeid som på ingen måte er over. Blant annet har vi stor forventning til politikerne som nå har muligheten til å vedta reklamefrie pakker. 

Vi må lære av det tobakksforebyggende arbeidet og parallellforskyve virkemidlene  til andre deler av folkehelsepolitikken. Stikkord er lovgivning, bruk av avgifts- og prisvirkemidler, tydelige helseadvarsler, begrense tilgjengeligheten og informasjonskampanjer.

Skal vi komme oss ned fra den lite flatterende verdenstoppen i føflekkreft må det eksempelvis informeres enda bedre om solvett og hvordan man kan sjekke føflekkene sine. Hadde det vært opp til oss, hadde solarium blitt forbudt, men inntil videre må de merkes bedre med kreftfaren, kastes ut av offentlige bygg og vi må få på plass et system som kan håndheve 18-årsgrensen. Det bør også vurderes om solarium bør avgiftsbelegges.

Hvorfor vi ligger i Europa-toppen også i tarmkreft-forekomst, forskes det intenst på, men vi vet at det også har sammenheng med hva vi spiser og at vi beveger oss for lite.

Igjen må vi se på treenigheten som sammen kan ta grep: Vi kan selv ta sunnere valg, industrien og dagligvarehandelen kan legge til rette for dem, og myndighetene må ta i bruk virkemidler, for eksempel å ta grep mot markedsføring av usunne matvarer – spesielt rettet mot barn.

Vekkerklokkene har ringt lenge allerede. Nå kan vi ikke lenger trykke på «slumreknappen» – vi må våkne opp og gjøre noe med det. Både som individer og som samfunn.