Åpne prosesser om nye medisiner

Direktørene i landets helseforetak har talt. De mener flere kreftmedisiner har «for høy makspris og for lav kostnadseffekt» og anbefaler dem ikke innført i Norge.

Så lenge diskusjonen har foregått bak lukkede dører, føler jeg meg ikke helt sikker på om det er de økonomiske eller faglige argumentene som har veiet tyngst i beslutningsprosessen. «Beslutningsforum for nye metoder» må i fremtiden vise kortene.

Siden det ble varslet om et nytt system for innføring av nye medikamenter og utstyr i helsetjenesten, har det versert usikkerhet om hvordan endelige beslutninger skal finne sted. Nå er det altså bestemt at de fire direktørene i de regionale helseforetakene i fellesskap skal ta beslutningen. Underlig nok har de stengt døren for offentligheten. I likhet med nestleder i Onkologisk Forening Andreas Stensvold, reagerer jeg på dette. Åpenhet må være et sentralt element i beslutninger om å innføre, eller ikke innføre, medikamenter som pasienter kan ha nytte av. Det må fremgå klart på hvilket beslutningsgrunnlag disse viktige avgjørelsene fattes.

Kreftforeningen ønsker at norske kreftpasienter skal være sikret best mulig behandling. Samtidig har vi selvsagt forståelse for at det også innen helse, som på alle andre samfunnsområder, må tas økonomiske hensyn. Å prioritere er viktig, men prioriteringene må være forståelige og velbegrunnede.

Vi har isolert sett ingen grunn til å betvile fagligheten i beslutningsrådets avgjørelse, men vi registrerer samtidig at minst tre av kreftmedisinene som ble vraket eller satt på vent, allerede er inne i det nasjonale medisinprogrammet i våre nordiske naboland. Eksempelvis har Sverige etter en «helseøkonomisk evaluering» kommet til helt motsatt konklusjon, og godkjent bruk av prostatamedisinen Jevtana, en medisin man også i Danmark har godkjent til bruk uten begrensinger. Enkelte av de Baltiske landene har også godkjent Jevtana og pasienter får nå behandlingen. Jevtana har for øvrig også vært i bruk her i Norge siden 2011 og mange melder om god effekt av denne livsforlengende prostatamedisinen. De som allerede går på denne medisinen i Norge får fortsette.

Vi opplever at vi er i takt med majoriteten i befolkningen når vi mener at myndighetene bør strekke seg langt for å tilby pasienter best mulig behandling. Vi liker dessuten ikke at det er prislapp-terminologien som skinner tydeligst igjennom i begrunnelsen til å si nei. Det snakkes om «for høy makspris og for lav kostnadseffekt» og «merkostnader per kvalitetsjusterte leveår». Vi frykter at det er kalkulatoren som snakker høyest og at den overdøver hensynet til alvorlig syke mennesker og deres pårørende. Hva med merverdien for pasienten?

Medisinskfaglige vurderinger må veie tyngst. Det er svært uheldig dersom den enkelte lege nektes tilgang til et medikament han mener kan gi en helsemessig gevinst for sin pasient på grunn av utelukkende økonomiske vurderinger. Vi kan ikke komme i en situasjon som vi hadde i fjor vår da norske myndigheter som et av få land i Europa ikke ønsket å tilby kreftlegemidlet Ipiliumumab til norske kreftpasienter.

Vi må nå se på de vurderingene som er gjort av beslutningsforum. Vi må trygges på at beslutningen har et medisinsk faglig grunnlag, ikke et økonomisk. Da må minstekravet være at diskusjonene foregår i det åpne rom. Det må også vurderes hvordan beslutningene som tas harmoniserer med andre prioriteringsvalg i helsevesenet. At det i referatet fra møtet i beslutningsforum fremgår at det i neste møte skal behandles et notat om beslutningsprosessen, er forhåpentligvis tegn på at siste ord i denne saken ikke er sagt.