Smitteoppsporing på mobil, beskyttelse av befolkningen og forholdsmessighet: Covid-19 epidemien

Vi er i en unntakssituasjon, en krise. Dette fører til økte behov for å beskytte befolkningen, noe som kan begrunne andre «spilleregler». Beskyttelse av befolkningen og rettstaten er ikke nødvendigvis  motsetninger, slik det er fremstilt, men krever refleksjon over trusselen og over hva som er nødvendige inngrep i den enkeltes frihet.

Om et inngrep er ulovlig må bygge på mer komplekse vurderinger enn at det innebærer et "avvik" fra en normal orden. I en unntakssituasjon kan det være nødvendig å rope ulv, det vil si at det er brudd på Grunnloven, men det mister sin effekt når det gjøres hver gang smitteverntiltak foreslås og uten begrunnelser.

Koronaloven er et eksempel på at åpenhet, prosess og konstruktive forslag er nødvendig i en unntakssituasjon.

Dette skyldes også innsikt i hva krisen innebærer, og at andre beslutningsprosesser enn de vanlige begrunnes i å dempe skadevirkninger på samfunnet, blant annet økonomiske virkninger på den enkelte som ikke får penger fra NAV eller på virksomheter.

Det er rett og slett ikke tid og mulighet til ordinære lovendringer i en slik situasjon.
Koronaloven ble endret på et par punkter og ble godt forankret i Stortinget og det er etablert et eget utvalg som skal følge opp lovforslagene. Jeg har sammenlignet de to utgavene her https://juridika.no/innsikt/kommentar-til-forskjell-mellom-koronaforslag-og-koronalov

Enkelte har hevdet at det ikke er adgang til å treffe lokale vedtak i kommunene for å forsinke smittespredning, og at hytteforbudet er ulovlig. Den lokale ordningen har en lang historie - 160 år - og er begrunnet med at det er store variasjoner mellom kommunene i smittespredning og sårbarhet. Den kom inn i den gamle sunnhetsloven i 1860 og er videreført i smittevernloven i 1995.

En del av historien er regjeringens «overstyring» av Kristiansand kommune når kommunene ville stanse dampbåt-transporten fra Oslo, som var episenteret for Kolerasmitte. Innenriksministeren påla kommunen å ta i mot båtene av hensyn til næringslivet. Dette førte til at Kolera fikk en enorm spredning til Sørlandet og etter hvert til resten av landet.

Nord-Norge står i en lignende situasjon nå. Kommunene har valgt å pålegge en «karanteneordning» når personer kommer fra områder med utbredt smitte. Selve inngrepet er mye benyttet og gjelder svært mange.

Når kommunene i nord samtidig har en pragmatisk innstilling til å gjøre nødvendige unntak for å unngå at personer som bor i ulike kommuner rammes eller for å unngå transport av nødvendige varer og personer, kan dette neppe vurderes som et ulovlig inngrep.

Hytteforbudet begrunnes i nødvendigheten av å ikke belaste helsetjenesten som en direkte konsekvens av pandemien, og kan neppe anses ulovlig. Det er nasjonalt og generelt, og ikke begrunnet i mer konkrete vurderinger av sårbarheten i kommunene.

Variasjon i sårbarhet kan være et argument for at hyttevedtak burde vært kommunale vedtak.  

Smitteoppsporing med mobil

WHO har uttalt at det er avgjørende for å slå viruset tilbake og for å forkorte perioden samfunnet er stengt av at det er mulig å teste for smitte og oppspore smitte. Data fra mobiltelefoner kan brukes til å oppspore hvem som er smittet av Korona og hvem de har vært i kontakt med.

Dette kan effektivisere smitteoppsporing slik at både lov og samfunnets økonomi kan beskyttes, og kan på denne bakgrunnen være lovlig, avhengig av hvordan dette organiseres og hvordan data behandles.

Befolkningen har en overordnet rett til helse og beskyttelse av liv som innebærer at staten må vurdere om det finnes ordningen som kan begrense smittespredning. Retten til liv og helse innebærer at andre hensyn må vike. Smitteoppsporing er i kjernen av hvordan data kan benyttes legitimt når det gjøres på en forholdsmessig måte.

I henhold til dagens lov er det ikke opp til smittede om andre mulige smittede skal få informasjon om smitten. Med Covid-19 kan det være vanskelig å ha slik oversikt da smitten spres lett og raskt. Ny teknologi kan effektivisere denne informasjonsformidlingen av betydning for de som kan ha fått smitten og for samfunnets muligheter til å stanse smittespredning.  

Smitteoppsporing kan organiseres som forskning for å kunne «måle» hvilken effekt dette kan ha og det er i lovgivningen store muligheter til å forske på slike data når den enkeltes identitet og sensitive opplysninger beskyttes.

Dette innebærer at dataene ikke benyttes til andre formål. I den situasjonen vi er i dag vil et slikt tiltak trolig bli forstått og ønsket av befolkningen.

Denne metoden har vært en suksessoppskrift i Asia og ført til at man unngikk full nedlukking av samfunnet over lang tid. Det er mulig å starte med at dette kan være frivillig, dersom mange ikke ønsker dette bør det gjennomføres med utgangspunkt i lovgivningsprosessen.

Folkehelseinstituttet vil nå ta i bruk denne metoden, men det er basert på frivillighet. 

Det som er viktig er at den digitale infrastruktur som etableres til overvåkning ikke misbrukes til andre formål. En generell overvåkning av befolkningen er ikke lovlig.

Jeg er derfor enig med mine kollegaer i Danmark, om at dette er et forholdsmessig inngrep i den situasjonen som har oppstått for å begrense skadevirkninger på mennesket og på samfunnet - og som ikke er avhengig av frivillighet - forutsatt at bruken avgrenses etter sitt formål.