Korona-viruset og rettslige reguleringer for å begrense og behandle epidemier

Spredningen av Korona-viruset (covid-19) viser betydningen av beredskap og rettslige reguleringer som gir fullmakter til å begrense skadevirkningene av epidemien. Disse reguleringene dreier seg om en unntakssituasjon.

Spredningen av Korona-viruset viser også hvorfor kollektive hensyn har betydning i hvordan helseforskning og helsehjelp er regulert utenom de akutte situasjonene. Dette dreier seg både om det globale samarbeidet for å overvåke helsesituasjonen og reguleringer av forskningssamarbeid, samt hvordan nødvendig kunnskap skal deles mellom land. Det enkelte individs rettigheter til nødvendig helsehjelp og beskyttelse mot sykdom henger nøye sammen med det kollektive grunnlaget for opparbeidelse av kunnskap, og begrunner hvorfor  individet ikke kan begrense adgangen til å dele nødvendige data når det er forholdsmessig. All helsehjelp og helseforskning baseres i dag på deling av data.  

Korona- viruset har fått alvorlige globale virkninger i løpet av kort tid. Fra Verdens helseorganisasjon informerte om den globale helsekrisen 30. januar 2020 til 11. mars, da tilstanden blir betegnet som en pandemi, har smitten spredt seg i et tempo få har vært forberedt på. Dødeligheten i Italia er langt høyere enn det som ble antatt og nå er det et uttrykket mål å bremse smittespredningen for å ha muligheter for å gi helsehjelp til de som har behov for intensivbehandling.  

Det oppstår ulike typer av rettslige spørsmål, også helserettslige. Landets beredskap settes på prøve, samt evne til å innrette seg for å begrense skadevirkningene av sykdommen. Som ledd i beredskapen inngår vaksinasjonsprogrammer, oversikten over helsetjenesten kapasitet og behov og over smittsomme sykdommer. En generell sårbarhet kan oppstå som følge av avhengighet til andre land som også rammes, når det gjelder legemidler og utstyr.  

En kgl. res. Fra 13. mars 20120 gir fullmakt til å omdisponere og styre nødvendige ressurser i henhold til helseberedskapsloven. Det gjelder lokaler, utstyr og personell.  Helse- og omsorgsdepartementet har 31. januar 2020 delegert fullmakt til Helsedirektoratet til å lede og koordinere helsesektorens innsats med håndtering av utbruddet av korona-viruset.

Forebyggende smittetiltak

I helseberedskapsloven og smittevernloven er det fullmakter som kan tre i kraft for å gripe inn overfor enkeltmennesker med formål om å begrense skadevirkninger. God beredskap kan begrense behovet for inngrep når behovet for slike inngrep. Mye av arbeidet skjer utenfor helsetjenesten gjennom tiltak som skal begrense smittespredning. Helsedirektoratet, kommunestyret, og kommuneleger når det haster, er gitt adgang til å treffe inngripende vedtak med hjemmel i smittevernloven § 4-1.

Vedtakene kan innebære forbud mot møter, stenging av virksomheter, isolering av personer i et geografisk avgrenset områder. Det er også adgang til andre former for begrensninger i bevegelsesfriheten, og adgangen til å pålegge rengjøring og desinfeksjon. Det er blant annet truffet vedtak om å forby at helsepersonell reiser til utlandet.    

Helsedirektoratet kan treffe disse vedtakene når det er nødvendig med tiltak for hele landet, for eksempel gjennom generelle kriterier for hele landet.

Plikten til beredskap i helse- og omsorgstjenesten

De regionale helseforetakene og kommunene har ansvaret for å sørge for at befolkningen får tilbud om og mottar nødvendige helsetjeneste, og plikter å ha planer for dette som beredskap for ekstraordinære situasjoner, jf. Helse- og omsorgstjenesteloven § 5-2 og spesialisthelsetjenesteloven §§ 2-1 b og 2-1 d.  Planleggingen skal omfatte alle sider av beredskapen, beredskapsledelse og triage, nødvendige lokaler, utstyr og helsepersonell.

- Dette innebærer at helsetjenesten i kommunene og i spesialisthelsetjenesten må planlegge for hvordan smittede med behov for helsehjelp skal behandles og hvordan personer som oppholder seg i institusjoner skal beskyttes, for eksempel i sykehjem.

- I sykehus innebærer dette at planlagt virksomhet må reduseres for å kunne omgjøre lokaler til intensivbehandling når det forventes en dramatisk økning av intensivpasienter.

- Det må skaffes nødvendig beskyttelsesutstyr og respiratorer.

- Det er nødvendig å skaffe ekstrakapasitet av helsepersonell, ev. opplæring av personer som kan bidra. Det må tas høyde for at også helsepersonell blir smittet. Helseforetakene og kommunene kan oppfordre til frivillig innsats og etablere lister over helsepersonell som vil bidra. Som arbeidsgivere kan man ta i bruk ordinære virkemidler som pålagt overtid og endringer i driften.

Helsemyndighetenes oppfølgning og befolkningens ansvar

Det er nødvendig at helsemyndighetene skaffer seg oversikt over hvordan helsetjenesten forbereder seg på situasjonen og behandler smittede. Det er ikke tilstrekkelig med planer. Oversikt forutsetter kunnskap om situasjonen. 

I dag, den 12. mars, er det truffet en rekke vedtak for å begrense smittespredning fra helsemyndighetene og kommunene. Statsministeren, helseministeren, helsedirektøren og folkehelsedirektøren har i en pressekonferanse gitt konkret og tydelig informasjon om situasjonen og beslutninger for å begrense smittespresning. Tiltakene har til felles at samlinger av mennesker skal reduseres og at hjemmekontor benyttes både for ansatte og studenter. Skoler og barnehager stenges i mange kommuner. Samtidig må det være et tilbud slik at helsepersonell og andre med samfunnskritiske funksjoner kan arbeide.   

Dette kan anses nødvendig for å begrense tap av liv og at samfunnet påføres en langvarig unntakssituasjon. 

Evne til å beskytte seg dreier seg også om befolkningens atferd: at hver og en tar ansvar og følger faglige råd. Det innebærer blant annet at den enkelte innretter seg etter råd, unngår hamstring, og at man bidrar med egen innsats ved behov.

Når det er truffet formelle vedtak med hjemmel i smittevernloven kan overtredelser straffes inntil to år, og inntil fire år dersom liv går tapt. Trusselen om straff skal virke preventivt for å begrense smittespredning.  Ved en epidemi kan personer forståelse av situasjonen, dugnadsånd og solidaritet være avgjørende for å begrense skadevirkninger. 

Lov 24. juni 2011 nr. 30 om kommunale helse- og omsorgstjenester m.m.

Lov 2. juli 1999 nr. 61 om spesialisthelsetjenesten m.m.

Ot.prp.nr. 89 (1998–1999) s. 142, merknadene til § 1-5 nr. 2