Anne-Grete Skjellangers blogg

Billigere legemidler kan bli dyrt på lang sikt

Denne artikkelen er mer enn to år gammel.

Anne-Grete Skjellanger

Anne-Grete Skjellanger er generalsekretær i Diabetesforbundet. Skjellanger er utdannet økonom og har lang erfaring fra Helsedirektoratet. Hun har blant annet hatt ansvar for det nasjonale arbeidet med kvalitetsforbedring og pasientsikkerhet.

Med minimal involvering av brukere og helsepersonell, ruller helsemyndighetene ut tiltak som betyr store endringer i folks tilgang på legemidler. Det kan vise seg å bli alt annet enn kostnadsbesparende.

Diabetes omtales ofte med negativt fortegn. «Stadig flere får diabetes type 1». og «Vi har en bølge av diabetes type 2 i samfunnet».

Heldigvis er ikke totalbildet så bekmørkt. En gjennomsnittlig person med diabetes har bedre helse og livskvalitet i dag enn for 20 år siden. Vi har fått mer kunnskap, bedre legemidler og revolusjonerende behandlingshjelpemidler. Det betyr at flere holder seg friske – diabetes til tross.

Men det koster å behandle kroniske sykdommer som diabetes. Statens utgifter til legemidler vokser, og nå skal det spares.

Tre tiltak rulles ut

Tre tiltak er kommet i kjølvannet av rapporten «Riktige legemidler til rett pris.»: Å sette enkelte blåresept-medisiner ut på anbud, justere trinnprismodellen og innstramme legers reservasjonsrett mot legemiddelbytte i apotek. I tillegg er bytte til biotilsvarende legemidler i apotek allerede innført. Det er mildt sagt vanskelig å få et inntrykk av hva summen av alle disse tiltakene vil bety for brukerne. Diabetesforbundet er bekymret for at det kan bety dårligere tilgang til legemidler, mindre rom for persontilpasset behandling og dermed et dårligere behandlingstilbud for hver enkelt.

Når alarmklokken vår ringer, handler det om særlig to punkter: manglende kost-nytte analyse og svak brukermedvirkning. 

Manglende kost-nytte analyse

Rapporten er skrevet av konsulenter i analysebyrået Vista Analyse & EY.  De har gjennomført en solid økonomisk analyse, men endringer på legemiddelområdet krever en bredere helse- og samfunnsøkonomisk tilnærming. Helt konkret savner vi en analyse av hvordan de foreslåtte tiltakene vil påvirke de ulike brukergruppenes tilgang til legemidler, og hvordan det igjen kan påvirke folkehelsa.

En analyse utført av Oslo Economics (2021) har sett på hva diabetes type 2 koster samfunnet. Her finner de at bare 9 prosent (825 millioner kroner) av helsetjenestekostnadene går til legemidler. Samtidig taper vi cirka 37 milliarder på sykefravær, uførhet, nedsatt produksjon, lavere livskvalitet og tapte leveår. En svensk uavhengig studie konkluderer med det samme – de store kostnadsdriverne er diabetesrelaterte komplikasjoner som fører til sykefravær og tapt produktivitet.

Hvor mye sparer staten egentlig hvis innsparingene fører til dårligere legemiddelbehandling? Satt på spissen er det klart billigere for staten å bekoste et årsforbruk av legemidler, heller enn å miste inntekter fra en person som ikke lenger kan jobbe, men må leve på trygdeutbetalinger.

Vi er også bekymret for et mer todelt helsetilbud, der de som har god råd kan kjøpe seg en mer persontilpasset legemiddelbehandling, mens de med trangt budsjett må finne seg i å bruke det legemiddelet som vant siste anbudskonkurranse.

Vi i Diabetesforbundet savner også politiske tiltak som virkelig kunne bidratt til drastisk nedgang i legemiddelbruken. En utjevning av helseulikhet og en folkehelsepolitikk som stimulerer til sunne levevaner, ville spart oss som for utgifter i milliardklassen. Likevel er ikke dette inkludert i analysen av tiltak som kan få ned legemiddelutgiftene.

Svak brukermedvirkning

Når man planlegger for endringer, er det naturlig å involvere dem som vil kjenne forandringene på kroppen – i dette tilfellet leger, farmasøyter og brukere. Dessverre har brukerorganisasjoner og fagmiljøer i liten grad har blitt involvert i prosessen med å utforme tiltakene som er foreslått for å redusere legemiddelkostnadene.

I 2021 ba Stortinget regjeringen om en evaluering av konsekvenser for pasientene når det gjelder blåreseptmedisiner på anbud. Myndighetene mener dette er gjort, men så vidt vi er kjent med, ble ikke pasientforeninger involvert i evalueringen. Likevel igangsettes det nå en pilot på anbud på folketrygdefinansierte legemidler.

I sakene om bytte til biotilsvarende insulin i apotek, valgte Legemiddelverket å trosse råd fra en rekke aktører med stor kompetanse på diabetes og diabetesmedisin. Diabetesforbundet var ikke alene om å mene at bytte til biotilsvarende insulin i apotek truer pasientsikkerheten. Vi er særskilt bekymret for at brukerne vil forveksle insulinpenner og feildosere. Det kan få fatale konsekvenser.

Konklusjon: Helsekronene må brukes effektivt!

Ifølge rapporten vil staten spare mellom 345 og 800 millioner kroner på tiltakene. Hver for seg er kanskje ingen av disse tiltakene drastiske, men sett under ett kan de gjøre at legene får mindre handlingsrom til å imøtekomme behovene til hver enkelt pasient.

Samtidig vet vi at nye legemidler i diabetesbehandlingen kan bidra til mer persontilpasset behandling, som er avgjørende for at flest mulig skal holde seg friske og unngå komplikasjoner og tapt produktivitet.

Diabetesforbundet er i utgangspunktet positive til tiltak som gjør at vi får mer og bedre helse for hver krone i statsbudsjettet. Men vi er bekymret for at vi nå «kaster barnet ut med badevannet». De kostnadsbesparende tiltakene vil ikke være effektive dersom de samlet sett fører til dårligere behandling. Derimot frykter vi at de totalt sett kan komme til å koste oss enda mer, og også føre til et todelt helsetilbud.

Powered by Labrador CMS