Perspektivmeldingen trenger 8. mars-gjennomgang!

Kvinnedagen 8. mars er en dag hvor vi markerer fremskritt for at menn og kvinner skal ha like muligheter og like rettigheter på alle områder i livene våre. Men noen områder gjenstår og det ble forsterket hvor viktige de er, ved fremleggelse av Regjeringens Perspektivmelding i slutten av februar. I denne ser vi tydelig når vi som borgere «koster» staten mer enn vi bidrar med, i de ulike livsfasene våre.

Kort fortalt – vi er ikke særlig lønnsomme frem til vi er ferdig utdannet mellom 25–30 år. Så er vi med og bidrar fordi de fleste av oss kommer oss inn i arbeidslivet og blir skatteytere, frem til pensjonsalder hvor vi igjen skal ta ut det vi har betalt inn via vårt arbeid, som pensjon.

Det er forskjeller på kvinner og menn i den «lønnsomme» perioden. For mange kvinner kommer barnefødsler inn og bidrar til korte fravær ute av arbeidslivet. Staten har tatt sitt ansvar her og sørget for permisjonsordninger som også tilfaller far/medmor, og som gjør at man deler barseltiden mest mulig likt. Den har også sørget for omsorgsdager så foreldre kan fordele hvem som skal være hjemme med sykt barn når det må til.

Videre har barnehageforlik og SFO sikret barnepass for oss, så begge foreldre kan være i arbeid og tilpasse omsorgen inn i sitt liv.

Dette må vi ta tak i nå, når omsorgsarbeidet i Norge er i ferd med å få en dreiing. Vi var før et ungt samfunn, hvor en stor del av omsorgsoppgavene måtte utføres for barn og unge. Dette er i endring. Vi vet nå at omsorgsoppgavene fremover demografisk vil bli fordelt mer jevnt og at mange må ta omsorg for syke og eldre i mange år. For selv om de fleste eldre er friske, er de fleste syke også eldre.

Dette vil prege oss. Allerede estimeres at hver tredje arbeidstaker i 2040 bør jobbe innen helse- og omsorgstjenesten. Pårørendeomsorgen er på 136.000 årsverk, som familie og venner utøver for syke og eldre. Denne er et mål å beholde på minst halvparten av årsverkene i helsetjenestene fremover.

Da må vi gjøre noe mer enn bare å peke på utfordringene! Vi trenger at det bygges og satses på langtidsplasser som sykehjem og andre heldøgns omsorgstilbud. Vi trenger omsorgsdager for de over 18 år, så vi kan være hjemme med dem eller hjelpe dem i systemet, uten at det er avhengig av hvor vi jobber.

Vi trenger bedre permisjonsordninger med lønn, så vi kan ta oss av våre kjære når det trengs, uten å miste jobbtilknytning, redusere stillingen vår eller miste pensjonsopptjening, og uten å belaste helsevesenet når det ikke trengs.

Skal vi øke bruk av hjemmesykehus eller hjemmebehandling, er det tvingende nødvendig å ta grep. Vi kan ikke tro at pårørende stiller opp og frivillig gjør dette uten lønnskompensasjon eller ved «sykemelding», uten at de er syke selv. Her må fagfolk, arbeidslivsorganisasjonene og bruker og pårørendeorganisasjoner stå sammen, for uten det vil fremskrittene stoppe opp.

De fleste må betale regninger og ha en jobb å gå til, som småbarnsforeldre og når vi i ulike livsfaser må tilpasse omsorg for våre syke og eldre. Frem til nå har det ofte vært kvinner som tar pårørendeomsorgen, fordi de jobber i turnusyrker, i lavtlønnsyrker og da tilpasses dette til økonomien og fleksibiliteten i familien. Takken er at mange kvinner ender som minstepensjonister eller uføre. Det vil de ikke lenger!

Pårørendestrategien pekte på utfordringer men kom ikke med løsninger for dette. Perspektivmeldingen forsterker utfordringsbildet fremover, men peker heller ikke på løsninger.

Pårørendealliansen mener vi må ta grep som vi gjorde for barnefamiliene før! Pårørendeomsorgen må få samme vilkår som barneomsorgen. Det vil fremme likestilling, det vil gi like vilkår for denne omsorgen, likestille arbeidsgivere og arbeidstakere og gagne samfunnet, så vi faktisk kan løse noen av Perspektivmeldingens utfordringer.

Et moderne Norge trenger arbeidslinja, og arbeidslinja trenger moderne løsninger. For satt på spissen - vi mener ikke at det er de middelaldrende kvinnene som skal tilbake til sine foreldres kjøkkenbenker ? Det er generasjonene mellom 40-70 år som kommer til å oppleve denne «nye tidsklemma» mest fremover. Her må kvinner og menn gis like muligheter til å ta oss av våre syke og eldre, som vi har til å ta oss av våre barn. Dette er også likestilling for menn.

Omsorg er omsorg – nå må vi få bort forskjellene i arbeidslivet. Først da har vi likestilling og like muligheter på dette området. Dette er perspektivene vi trenger fremover!

PS - hør gjerne på Pårørendepodden og dagens episode om 8 mars, samt andre episoder for å høre om hva vi jobber med