Reiseguide til bedre Samhandling med medpassasjerene

«Å være pårørende er som å være på en reise en selv ikke har invitert seg med på» Sitat Pårørendekonferansen 2018

Har du noen gang blitt overrasket med en reise eller tur du ikke visste om? Er du som meg så blir du litt ambivalent når sånt skjer – du kan bli glad for at noen har tenkt på deg og tatt bryet med å ordne alt det praktiske, men du kan også kjenne på litt panikk siden du ikke har kontrollen selv har eller vet om du har muligheten til å kunne dra.

Sånn kan det oppleves for mange pårørende og familier når noe skjer med den/de har kjær. De vet ikke hvor de skal, hvor lenge det varer, hvor ferden går eller hvordan turen ender. Reisen foregår for mange mellom storbyer (spes. helsetjenesten) og små tettsteder (kommuner) uten klare datoer og tider eller at stedet de drar til ikke vet at de kommer. Det kan by på overraskelser.

Statssekretær Anne-Grethe Erlandsen i Helse og omsorgsdepartementet har ved flere anledninger påpekt at det er beundringsverdig hvordan vi alle oppfører oss når vi er ute og flyr. Vi får en gjennomgang av sikkerhetsrutiner, vi spenner av og på setebelter og vi retter opp stolryggen. Instrukser er klare og gjentas ofte. Blir det forsinkelser får vi beskjed i luften om hvor vi skal gå når vi lander og skal videre i transittverdenen.

Les Erlandsens svar om Samhandlingsreformen her: https://www.dagensmedisin.no/artikler/2018/10/30/-ma-fa-ting-til-a-henge-sammen/

Forutsetningen for å bedre Samhandlingen er planlegging og informasjon. Det utarbeides plan, det læres opp personale som gir et klart budskap ut. De reisende kan informert gå videre og møter andre som også vet hva som skjer på sin nye destinasjon.

Det er her det svikter i samhandlingen slik vi ser det: Det er for lite klare meldinger til «medpassasjerene til pasienten»– pårørende og familie. Eldre pasienter kan skrives ut uten at pårørende er varslet (vi har faktisk bedre rutiner for verdipost!) Mange kommuner trør vannet ved hjemkomst og gir bitvis oppfølging – et hjemmebesøk her, en ergoterapeuttime der, en søknad på vei, bare de slipper å betale døgnboten for USK pasientene. Pårørende og familier befinner seg i permanent «transitt» og de venter på at noen tar forteller hva som skjer, før de oppdager at det ikke gøres.

Det finnes verktøy for å ta tak i dette for de «medreisende». Det heter «Veileder for pårørende i helse og omsorgstjenestene» og er kun et tastetrykk unna! 

https://helsedirektoratet.no/retningslinjer/parorendeveileder#h%C3%B8ringsbrev

Her finner dere: Hva som er Helseforetaks og kommunens plikter overfor pårørende, hva Helseforetakene skal gjøre, hva kommunen skal gjøre og hva de må gjøre seg imellom. I tillegg finnes masse annet stoff som kan brukes i alle ledd i organisasjoner i både kommuner og sykehus.

Det står tydelig at dette er et Ledelsesansvar som krever at:

• Helseforetaksledere stiller seg spørsmålet i eget hus – Hvordan informerer vi og tar vare på pårørende her i huset?

• Samhandslingsforumet – Hvordan skal pårørende og familier informeres i overgangene mellom HF og kommunene?

• I kommunene - Egne ledere må lage planer: Hvordan skal det være å være pårørende hos oss?

Involvering av bruker og pårørende er smart i denne prosessen.

Så enkelt – og sikkert så vanskelig tenker mange. Men her gir vi Erlandsen rett – det er informasjon og rutiner skaper forutsigbarhet og sikrer de kritiske overgangene.

Våre helsereiser er de mest dyrebare reiser vi kan gjøre, både i form av kostnader og emosjonelt. I motsetning til flyreiser går kostnadene for pasientbehandling stadig oppover. Da er det relativt billig å tilrettelegge for at «medpassasjerene» også rustes bedre for reisene. Mange er tross alt med på en tur de ikke har bestilt, til et sted de ikke vil dra.

La oss sammen jobbe for at dette blir bedre opplevelser. Verktøyene finnes , men som alt annet gjør de ingen nytte før de tas i bruk!