Bill.mrk «Fagfolk wanted»

4 av 5 pårørende dere møter ønsker å snakke med fagfolk!

Pårørendeundersøkelsen 2017 er avsluttet. Til sammen 6025 pårørende som er eller siste par år har vært i en pårørendesituasjon fortalte hvordan de hadde det. Hele 5353 kvinner og 672 menn. Norges grunnfjell av folk som stiller opp for hverandre og får hjulene til å gå rundt. De har brukt rundt 10 minutter hver på å svare. Liker du tall så blir det over 60 000 minutter, 1004 timer eller hele 41 døgn til sammen. Det er mye tid brukt på gi tilbakemelding!

Her er noen av funnene:

• 59 % hjelper eldre, 20 % barn under 18, 25 % unge mellom 18 og 34 år, og 33 % hjelper noen mellom 35-64 år.
• De mest typiske pårørende er kvinne i alderen 40-69 år. Mange jobber heltid 51 %, 19 % jobber deltid. 14 % er uføre.
• 1 av fire er pårørende til 2 eller flere. 41 % bor sammen med den de er pårørende for.
• 25 % har vært pårørende i 15 år eller mer. 15 % hjelper til mer enn 30 timer i uka
• 63 % synes de har dårligere egenhelse enn før
• 86 % får ingen betaling for omsorgen de yter
• 62 % føler seg konstant i alarmberedskap, 58 % er stresset og 56 % har søvnproblemer
• De er bekymret for å få nok hjelp til den syke, for økonomi, egen helse, hvordan situasjonen påvirker familien og mye mer.

Du kan finne mer om av hovedfunnene her:

https://parorendealliansen.no/2018/03/20/parorendeundersokelsen-2017-hovedfunn/ 

Vi hadde noen nye spørsmål i årets undersøkelse. Et par av dem var:

Hvor har du fått hjelp i din pårørendesituasjon?

Svaralternativene fordelte seg som følger: 44 % hadde ikke fått noe hjelp. 40 % hadde funnet hjelp selv. 28 % hadde fått hjelp i kommunen og 20 % fått hjelp på sykehuset. 12 % hadde fått hjelp via organisasjoner, 7 % via ombud, læringssenter eller annet og 4 % på Pårørendesenter.

Så spurte vi:

Hvis du skulle søke råd og hjelp som pårørende, hvordan ønsker du da å finne det?

Da fordelte svarene seg slik: 81 % ønsker å snakke med fagpersoner som gir dem veiledning og råd. 41 % ønsker å møte andre pårørende som står i det samme eller som de kan søke råd hos. Resten av svarene fordeler seg nokså likt mellom å ønske seg skriftlig materiell, å finne noe på internett eller å chatte med andre.

Hva kan dette store ønsket om å møte fagfolk som kan gi veiledning, råd og støtte skyldes? Vi kobler det til et tidligere spørsmål i undersøkelsen, hvor vi spør om Hva pårørende gjør for den/de som de hjelper. 

Pårørende gjør mye hverdagslige ting men de gjør også mye som er faglig krevende. De setter seg inn i rettigheter og skriver søknader (sosionom) De forsøker å finne kunnskap om sykdommen (lege) De forvalter økonomien og fyller inn besvarelser til NAV (økonom) og sjekker lover og rettigheter for å vurdere om de skal klage (jurist) De trøster og oppmuntrer (psykolog) og trener og rehabiliterer (fysioterapi). De gir medisiner (farmasøyt) skifter på peg og måler blodsukker (sykepleie). Å bli en aktiv pårørende er for mange å innhente og lete etter kunnskap og informasjon på områder som de aldri hadde tenkt de måtte bevege seg inn i eller er utdannet til.

Selvbetjeningssamfunnet
Som samfunn er vi på vei inn i «Selvbetjeningssamfunnet». Vi skal bestille og ordne alt selv og all mulig hjelp og tjenester digitaliseres og flyttes til den enkelte. Kommuner innfører chatbot og NAV kan bare nås via skjema. Det går oftest bra når vi skal opptre som oss selv, men når vi skal gjøre det på vegne av andre blir det utfordrende. Som pårørende gjør du det. Du trenger å finne ut hvilke valg som finnes og hva som kan passe i situasjonen for den du er pårørende til og dere som står rundt.

Fagfolk spares det på. Nedskjæringer og tidspress fjerner folk med kompetanse og erstatter dem med systemer. Pårørende må lære seg «systemsk» og danner grupper og nettverk for å gi hverandre råd og tips. Å møte mennesker som har tid til å dele av sin fagkunnskap er et gode.

At hele 81 % etterspør å få svar og råd fra fagfolk bør derfor være et viktig signal helt opp ledelsen på hvordan man innretter hjelpen og informasjon til de som står rundt noen som er syke eller i en behandling. Både på sykehus, i fagmiljøer, i kommunene og i de enkelte møter med mennesker som skjer hver dag må det å gi god og riktig informasjon være prioritert i både tale og som materiell. 

«Den beste måten å sende informasjon på er å pakke den inn i en person». Dette sitatet fra Robert Oppenheimer kan være bilde for hva som må til for å øke fokus på dette området.