Anette Storsteins blogg

Hjernesyk mens pandemien herjer

Denne artikkelen er mer enn fire år gammel.

Anette Storstein

Anette Storstein er overlege ved Nevrologisk avdeling ved Haukeland universitetssykehus. Hun er tidligere styreleder i Hjernerådet og arbeider med regionalt og nasjonalt kvalitetsarbeid innenfor hjernehelse i tillegg til klinisk virksomhet innen nevrologi.

En måned inn i den norske covid 19- epidemien er det ikke plass for mye annet, hverken i mediebildet, folks oppmerksomhet eller i nasjonalpolitikken. Det er naturlig og nødvendig.

Men dessverre er det slik at befolkningens sykdomsbilde forøvrig er det samme som før viruset traff oss. Folk får fortsatt akutt alvorlig hjernesykdom eller har kroniske tilstander som krever innleggelse, behandling og oppfølging. Det er ingen grunn til å tro at dette skal ha endret seg på få uker.

Derfor er det urovekkende at slagekspertene ved en rekke sykehus nå melder om en betydelig nedgang i antall pasienter som blir innlagt med hjerneslag, og de som kommer inn kommer senere i forløpet enn vi er vant til. Hvor er alle pasientene som trenger trombolyse og fisking av blodpropper?

I mange år har fagmiljøer og brukerorganisasjoner terpet på betydningen av tidsfaktoren når slaget rammer og jobbet for å korte ned tidsbruken i hvert eneste ledd frem til effektiv behandling. Mange kan hjelpes, og forbigående slagsymptomer som fanges opp og behandles kan forhindre et større hjerneslag senere. Det kan ikke sies tydelig nok: Ved mistenkt hjerneslag er det ingen tid å tape, heller ikke nå.

Det store informasjonsbehovet i befolkningen har ført til at mange flere har ringt 113 med spørsmål om coronaviruset. Det er katastrofalt for de som virkelig trenger å komme gjennom på linjen. Forhåpentligvis har informasjonsbehovet nå funnet andre kanaler, slik at 113 forblir åpen for akuttmedinske behov.

LHL Hjerneslag har poengtert sterkt at de velfungerende akuttforløpene for hjerneslag ikke må svekkes eller reorganiseres under pandemien. Det er fortsatt nærmere 12 000 mennesker som får et hjerneslag i Norge - hvert år. Hele helsevesenet trenger at beredskapen er like høy som vanlig for de alvorlige og hyppige sykdommene. Behandlingssløyfer for akutt hjernesykdom må bestå gjennom pandemien og bemannes med personell som jobber med pasientgruppen til vanlig.

Det er dessverre også grunn til å tro at pasienter med kronisk hjernesykdom venter lenger med å søke hjelp nå. Fastlegene har for lengst slått alarm om nesten tomme venterom. Mange nevrologiske akuttavdelinger har vært uvanlig stille de siste ukene. I tillegg reduserer sykehusene poliklinisk virksomhet og planlagte innleggelser, ofte for en kronisk sykdom. Disse faktorene kan føre til at helsevesenet får et etterslep av udekkede behov som det vil ta lang tid å hente inn. Det venter flere dugnader for helsepersonell når pandemien er over. Det må få konsekvenser for hvordan rammebetingelsene settes.

Mange med kronisk hjernesykdom er i risikogruppene som tåler en virusinfeksjon dårligere. Nettopp derfor er det viktig at den kroniske tilstanden er så godt behandlet som mulig og at helsetjenesten kan ivareta pasienters bekymringer for sykdommen sin. Slik er man bedre rustet til å møte smittesituasjonen. Kontaktsykepleiere som kjenner både pasient og tilstand kan selvstendig ivareta mange av disse behovene. Slike funksjoner bør opprettholdes, og personellet bør ikke omdisponeres. Helseministeren har poengtert at mennesker med kronisk sykdom nå lett unnlater å søke lege. I etterkant av pandemien bør det gjøres en evaluering av hvordan tiltakene har påvirket helsetilbudet til de med kronisk sykdom. Det gjelder ikke minst tilbud om rehabilitering og habilitering.

Terskelen for å oppsøke helsehjelp kan bli høyere som følge av angsten for å utsette seg for smitte utendørs, på legevakt eller i et venterom. Dette er et farlig utslag av øket smitteårvåkenhet. De som trenger helsehjelp skal fortsatt både oppsøke helsevesenet og få et tilbud. Smittevernbehovet har dessuten ført til at Helse-Norge har fått en kickstart av dimensjoner i digitaliseringsutviklingen. Så godt som alle fastleger kan nå gjøre videokonsultasjoner, mot bare 10-15 prosent før pandemien, og telefon- og videokonsultasjoner har også inntatt sykehusenes poliklinikker for alvor. Det er en god utvikling, men ikke alle kan nyttiggjøre seg denne formen for konsultasjoner. Hjernehelsefeltet har mange eldre, og mange med språkvansker og andre kognitive utfall. Hvis tilbudet ikke er persontilpasset, vil bare terskelen for å søke hjelp bli enda høyere.

Det er godt mulig at mange nå unngår å belaste helsevesenet. Da er det viktig å være klar over at forsinket behandling av akutt sykdom eller forverring av kronisk sykdom, samt uttalt omorganisering av helsetjenestene til disse tilstandene, medfører fare for et unødvendig stort funksjonstap. Ingen tjener på det. Doktor Google er smittevernvennlig, men kan ikke erstatte kontakt med helsevesenet ved alvorlig sykdom. Vi må også unngå at terskelen for innleggelse i sykehusene blir for høy.

Store deler av befolkningen holder seg nå innendørs i boligene det meste av tiden. Mange er alene. Det kan forsinke nødvendige innleggelser. Det er alltid fryktelig trist å få inn slagpasienter som har ligget på gulvet i flere dager uten å bli funnet. Det må vi unngå ved å ta vare på eldre og enslige i nærmiljøene.

Når en ny og ukjent helsetrussel inntar mediebildet så massivt som nå, er det også lett å bagatellisere eller underbehandle en kronisk sykdom som man er vant til. For å unngå dette er god og målrettet informasjon nøkkelordet. Brukerorganisasjonene i Hjernerådet har på kort tid fått ut  mye og god informasjon om håndtering og behandling av «sine» sykdommer. Brukerorganisasjonene viser seg nå frem som profesjonelle informasjonskanaler som avhjelper helsevesenet betydelig..Likepersonsarbeid, opplysningstelefoner og nettkurs er smittevernvennlige tilbud. Dette er en lærdom å ta med seg når samfunnssituasjonen normaliseres og helseberedskapen skal evalueres. Et mer formalisert og forpliktende samarbeid mellom det offentlige og brukerorganisasjonene kan komme alle til gode. Helsedirektoratet har allerede inngått avtaler med Nasjonalforeningen, Sanitetskviennene og LHL om opplysningsarbeid under pandemien. Hjernerådet vil igjen oppfordre til at man ser på finansieringsordningene for hjenehelsefeltets brukerorganisasjoner med dette for øye.

Omprioriteringer i helsevesenet er uunngåelig, både i kommune- og spesialisthelsetjenesten. Det vil også ramme pasientgrupper innenfor hjernehelsefeltet, men vi må sikre operative akuttsløyfer og tilbud til pasienter med kronisk sykdom så godt det lar seg gjøre. Når vi med tiden går tilbake til en normalsituasjon etter pandemien, må ikke disse tiltakene ha medført varige endringer som gir pasientene med hjernesykdom et dårligere tilbud. Snarere må vi da ta med oss ny og hensiktsmessig erfaring, og forbedre de gode forløpene og infrastrukturen vi hadde før epidemien kom til Norge. Da kan disse vanskelige tidene ha en kime i seg til fremtidig forbedring også i hjernehelsefeltet.

.

.

Powered by Labrador CMS